Organisering av den akutte krisehjelpen
Det var i starten usikkert hvor mange som ville møte opp ved pårørendesenteret. Det ble derfor ikke iverksatt noen stor innkalling av personell til å ta seg av de pårørende, men overlegen som hadde vært mest involvert i krisearbeidet etter Sleipner-ulykken, ble kontaktet av vakthavende overlege ved Psykiatrisk klinikk for å bistå i arbeidet. I tillegg ble sykehuspresten innkalt, og hun tok med seg en vikarprest den første kvelden. I tillegg møtte en psykolog på eget initiativ, vedkommende hadde også vært sentral i arbeidet etter Sleipner-katastrofen. I løpet av den første kvelden ble det etablert et samarbeid med representanter fra kommunens psykiatriske sykepleiere og prester, og disse møtte på sykehuset. Som samlingssted ble benyttet stuen ved dagposten på Psykiatrisk klinikk, slik det også er beskrevet i katastrofeplanen.
Det viste seg at det etter hvert kom over 30 personer, hovedsakelig pårørende, men også en del venner. Alle ble samlet i samme rom. Det ble gjort avtale med en representant fra politiet, som kom to ganger i løpet av kvelden og informerte om det som var kommet frem så langt i etterforskningen av drapene. Første informasjon ble gitt et par timer etter at tragedien var blitt kjent, den siste like etter midnatt, etter at politiet hadde hatt sitt eget oppsummeringsmøte. Det viste seg etter hvert at deler av familien som var bosatt på Bømlo, ikke var blitt varslet av politiet i starten, men fikk sin informasjon via mediene. For øvrig var det begrenset hvor mye eksakt informasjon politiet var i stand til å gi denne første kvelden.
Den første kvelden ble det først og fremst lagt vekt på å gi pårørende og venner en mulighet for å gi hverandre støtte og omsorg. Det ble gitt tilbud om enkeltsamtaler med psykiater, psykolog, sykepleier og prest til dem som ønsket det. Det var viktig å skjerme de pårørende for journalister og også fra nyhetsoppslagene i radio og fjernsyn, med de spekulasjoner som der kunne antas å komme frem. Videre ble det lagt vekt på at informasjonen fra politiet var viktig, men at denne måtte begrense seg til det man hadde eksakte kunnskaper om.
Samlingen den første kvelden ble avsluttet etter politiets siste informasjon, og det ble avtalt et nytt samlingsmøte neste dag kl 1500. Da skulle også politiet være med, for å gi så oppdatert informasjon som mulig til alle de pårørende samtidig.