Gammel felles drøm
Alle de tre forfatterne har i mange år hatt lyst til å lage en bok som denne. Sammen har de forfattet en 18 sider lang innledning, der de reflekterer over legeutdanningen og livet samt betydningen av gode fortellinger som en del av begge deler.
– Samarbeidet oss imellom, over faggrensene, har vært et eksperiment i seg selv, og det er klart at her kan fag som litteraturvitenskap og medisin berike hverandre, sier Stene-Johansen, som er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Han mener litteraturen kan vise hvor komplekst og sammensatt et sykdomsbilde faktisk er, og hvor nært viten om sykdom og erfaring av sykdom henger sammen.
Jan Frich, som underviser i litteratur og medisin på Universitetet i Oslo og er lege ved Nevrologisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, har lenge hatt et ønske om å bidra til å utvide kunnskapssynet i medisinen. Han forteller at man for eksempel i Gunvor Hofmos tekster kan lære mer om hvordan psykiatriske pasienter opplever hverdagen.
– Alle har opplevd på kroppen at skjønnlitteraturen har gitt oss stort faglig utbytte, sier Edvin Schei, som er 1. amanuensis ved Universitetet i Bergen.
– Har du funnet eksempler i noen av disse tekstene som du har hatt bruk for i din legepraksis?
– Ikke direkte, men jeg er blitt mer kreativ og møter pasientene på en mer ydmyk måte. Samtidig blir jeg mindre forundret over pasientenes historier, og aldri sjokkert, forteller Schei.
Jan Frich tenker ofte på litterære tekster når han sitter i pasientsituasjoner.
– Man blir mer var på hva man gjør og feller man kan gå i. Litteraturen inneholder en lang rekke kasuistikker man kan bruke i møte med pasienter. Man kan snakke om en litterær ryggsekk som man bærer med seg og kan plukke erfaringer fra, sier han.