I slekt med bestemor
Som eksempel på Øivind Larsens ledsagende krone på verket, kan nevnes teksten han skrev til utgaven som ble publisert 10. desember 1995:
«Min gamle bestemor likte ikke juletrær. Enskjønt det bare var å hente en granbusk ute i hennes egen skog og pynte den, strittet hun imot, uten at vi fikk noe rasjonell forklaring på hvorfor. Argumentet med barnåler på teppet var ikke holdbart i støvsugerens tidsalder. Aller nådigst fikk vi sette opp et lite juletre julaftens formiddag. Men annen juledag begynte den gamle å brumme – nå var det på tide å få treet ut.
Senere har jeg lært at en slik oppfatning av juletreet som et fremmedelement i norsk kultur ikke er noe særsyn. Overraskende nok er juletreet, det kanskje mest sentrale av våre julesymboler, så nytt i norsk tradisjon at min bestemor, som var født i 1879, var barn i en tid da juletrær slett ikke var noen selvfølgelighet.
[...] Internasjonalt sett er det på 1500-tallet og i de sørvestre deler av Tyskland vi begynner å høre om juletrær. Derfra later skikken til å ha spredt seg. Laug og sammenslutninger brukte pyntede trær ved julens festligheter. I den katolske tid forekom også pyntede trær ved andre høytider for å bringe trivsel og fruktbarhet.
Etter reformasjonen tok den protestantiske julefeiringen form. Det ble da et mål å overføre julefeiringen fra kirkene, slik katolikkene hadde tradisjon for, til hjemmene. Dessuten ønsket man å bryte med den katolske skikken med at St. Nikolaus skulle komme med gaver til barna. Til dette formål egnet det seg godt å ta over skikken med det pyntede tre i stuen. Ordet Weihnachtsbaum spilte hen på den hellige natt, og det var Jesus eller das Christkind som skulle belønne de snille barn med gaver.
Juletreet var lenge både et byfenomen og en overklasseskikk. Og i denne form spredte bruken seg. 1800-tallet er den store utbredelsesperioden, til andre europeiske land og til Amerika.
Vi tror gjerne at juletreet er noe som har sin rot i gammel bondekultur, men det er ikke riktig. Utviklingen gikk delvis ganske langsomt i landdistriktene. Litterære, romantiserende julefortellinger som trekkes frem ved juletider, er gjerne fra borgerlige miljøer, ikke fra bondesamfunnet.
For Norges vedkommende er det flere forklaringer på dette. En er konkurransen juletreet fikk med eldre, inngrodde juleskikker. En annen er den nøysomme forsiktighet som var en landsens dyd – juletre med pynt kostet tross alt noe. En tredje forklaring ligger i religiøs strenghet. At blant annet de nordnorske læstadianere lenge anså juletreet for syndig, er vel kjent. En fjerde forklaring er prosaisk; i mange strøk av Norge fantes det bare ytterst lite gran i forrige århundre.»
Larsen peker på at juletreskikken er et «sammensurium av elementer med høyst forskjellig bakgrunn» og at «båndene til det gamle samfunn er uklare, og linjene er i mange tilfeller ikke sammenhengende».
«Iallfall er det mange tror er gammelt, ganske nytt. Første gang et juletre ble oppstilt på Universitetsplassen i Oslo, var f.eks. så sent som i 1919.
At de pyntede trær er dekorative, pene og hyggelige, er en enkel interpretasjon uten symbolikk, tilstrekkelig til å skaffe seg et juletre til jul.
For mitt vedkommende synes jeg imidlertid at et grantre ute i skogen der det hører hjemme, og med sine kongler, er vel så pent.
Jeg er åpenbart i slekt med min bestemor.»