Innvandring
Aksepterer vi teorien om en stor bølge i det 19. århundre, må vi spørre: hvorfor kom den ikke før? Representerer bedring av kommunikasjonene, med utbedring av smitten forklaring god nok? For levekårene ble vel ikke stort sett dårligere? Man kan imidlertid ikke nok understreke hvorledes mangelen på leger, lavt folketall, avstengthet og svær dødelighet av akutte infeksjonssykdommer kompliserte mulighetene for i det hele tatt å ha noen mening om disse tingene.
Slik ordla Hans Jacob Ustvedt seg i 1975. I et eget temanummer dette året valgte redaksjonen å gjengi samtlige foredrag i universitetets tuberkulosekurs fra høsten før. Riktignok kunne Trygve Wessel-Aas, professor og lungelege ved Rikshospitalet, fastslå at den medikamentelle terapi hadde «feiret store triumfer» siden 1950:
Effektiv kombinasjonsbehandling i riktige doser gjennom tilstrekkelig lang tid helbreder praktisk talt alle forløpsformer. Dette er en medvirkende årsak til sykdommens gledelige og sterke tilbakegang.
Men fortsatt var det «et betydelig smittereservoar i befolkningen». Det var også «fare for at tuberkulosen kan bli neglisjert i konkurranse med de øvrige lungesykdommer». Med tanke på de yngre legegenerasjoner var det på sin plass å gi sykdommen oppmerksomhet over 62 sider. Hans Jacob Ustvedt, indremedisineren som ble kringkastingssjef i 1962, satte søkelys på de sosioøkonomiske faktorer som drivkrefter til tuberkulosens nedgang, selv om legestanden var uvant med å tenke i sosialpolitiske baner:
I forbindelse med tuberkuloseloven (1900) nevnes krav om god og tilstrekkelig ernæring, sunne boliger, god hygiene, forhindring av overarbeid, fare ved visse beskjeftigelser. Tall for de sosiale vilkårs innflytelse fikk man fra Kristiania Sundhedskommision, som i 1901–1910 fant en dødelighet av lungetuberkulose på 0,81 pr. 1000 i vestkantstrøket Frogner mot 2,89 i Grønland på østkanten.
Forfatteren beskriver veien gjennom det store kildematerialet om tuberkulosens historie som en «via dolorosa». Han minnet også om mulige skadevirkninger av forskjøvet smittetidspunkt fordi de som «unngikk Charybdis i barneårene dermed falt i Scylla i ungdomsårene».
Milepeler i perioden er innføring av omfattende BCG-vaksinasjon og skjermbildefotografering (loven av 12/12 1947). Karakteristisk for periodens tuberkulosepolitikk har vært våkenheten for endringer i situasjonen og behovet for å legge om virksomheten etter hvert. EDB er bragt inn som et hjelpemiddel, ikke som noen trusel, likeledes kostnad-/nytte-tankegangen og epidemiologiske modeller.
Vi kan i dag regne med et reservoar på over en halv million spontant tuberkulin positive individer, de fleste i eldre aldre, som teoretisk tenkbare utgangspunkt for reaktivering. I 1990 skal vi ennå ha om lag 300 000 igjen. Selv om den store tuberkulosebølgen i Norge nå ser ut til å ebbe helt ut, kan man ikke se bort fra muligheten av nye bølger. Skulle levekårene endres drastisk i ugunstig retning, kan vi få reaktivering med eventuelt økte smittemuligheter. Skulle oljepolitikk og/eller andre dyptgripende endringer i vårt næringsliv føre til innvandring av fremmedarbeidere i virkelig stor målestokk fra land med høy tuberkulosefrekvens, kan vi risikere økt smittefrekvens. Slikt er da, som så meget av helseforholdene, i siste instans politiske spørsmål.