Leonardos ortografi
Likevel, det avgjørende trekk hos en visuell dyslektiker er en svikt i evnen til å gjenkjenne, fastholde og fremkalle ordbilder. Det er denne svikten som bestemmer skrivemåten. Svikter denne evnen totalt, kan et noenlunde forståelig skriftbilde bare oppnås via en fonetisk stavemåte. Finnes det mulighet for å påvise en slik svikt hos Leonardo uten å ta hensyn til den språkhistoriske usikkerhet?
En mulig fremgangsmåte er ganske enkelt å ta for seg Leonardos ordforråd og registrere hvorledes Leonardo skriver ned de ulike ord og språklyder. Dette kan gjøres uten å ta stilling til feil eller riktig skrivemåte. Dersom man benytter de trykte, men urettede tekstutgavene, er oppgaven overkommelig. Sammenliknet med de italienske klassikerne som Dante, Petrarca og Boccaccio er Leonardos språk uhyre enkelt. Ordforrådet er begrenset og antall abstrakte ord forbløffende lite.
Det fører for vidt her å presentere Leonardos skrivemåter, det henvises til boken Leonardo da Vinci. I gåtens form (3 – 4). En slik registrering avslører det bemerkelsesverdige forhold at det hos Leonardo knapt finnes et ord som han skriver konsekvent på samme måte. Om hans ordforråd er begrenset, er antall ordbilder enormt. Ord kan fremvise opptil ni varianter. Han synes ikke å ha faste ordbilder, og det synes ikke å være noen utvikling over tid. Dette at en så intelligent person som Leonardo med årelang skrivetrening og med ønske om å være så korrekt som mulig, synes å forbli fullstendig usikker på enhver visuell ordform, kan vel vanskelig tolkes som annet enn en svikt i evnen til å gjenkjenne, fastholde og fremkalle ordbilder.
Den styrende faktor som gjør Leonardos tekst forståelig, er åpenbart den fonetiske analyse og syntese. Ordene synes nemlig å være stavet riktig lydmessig. Jean Paul Richter, som i 1883 utgav den første store samling av Leonardos tekster på engelsk, skriver da også i forordet at det uten tvil må ha vært Leonardos hensikt å erstatte vanlig skrivemåte med lydskrift (5).
Det italienske skriftspråk er meget lydrett. Når det likevel kan bli så mange variasjoner av samme ord hos Leonardo, skyldes det blant annet at på italiensk er bokstaveringen av en del språklyder avhengig av den øvrige bokstavsammenheng. Her svikter det for Leonardo. I tillegg kommer hans problemer med doble konsonanter, med bokstaver som likner hverandre, hans merkelige orddelinger og ordsammenskrivninger, forglemmelser, rene feilskrivninger og hans problem med bokstaven h som er stum på italiensk. Leonardo er klar over den – og plusser den på også i ord der den aldri har hørt hjemme. Som eksempel kan nevnes de tre italienske ordene ho (jeg har), o (eller), e (og). Dette er vel språkets enkleste og mest brukte ord, men Leonardo blir aldri sikker på hvordan de skal skrives. Ho blir helt tilfeldig like gjerne til o , o blir på samme måte like gjerne til ho og e blir like gjerne til he. Gjentakelsen av ord og stavinger som alt er skrevet, er påfallende, og tyder på at det visuelle korrektiv mangler. Leonardo var venstrehendt, det var kjent i samtiden, og man kan se det av hans skyggelegging: skyggestrekene faller mot høyre.
Språkforskeren Ove Vangensten utgav i 1917 en avhandling om Leonardo da Vincis språk. Han kjente neppe begrepet dysleksi og uttrykker ofte sin frustrasjon: «De fleste ville vel som jeg gå til innsamling av materiale hos Leonardo med forventning om en rik høst, men ville vel sikkert også blitt skuffet» (6). Om Leonardos mange gjentakelser skriver han: «Den slags åpenbare skrivefeil, som forekommer i hundrevis, behøver vi ikke å feste oss ved, utover å peke på tilstedeværelsen av dem som noe som danner utgangspunkt for tallrike andre og virkelig asyntaktiske uttrykk.»
Tross alle problemer skrev Leonardo ned utallige notater i sine hektiske studier. Men hvordan var det med leseevnen? Han klarte vel å stave seg frem til i hvert fall noe av det han selv hadde skrevet, men å lese en fremmed tekst må vel ha vært nærmest en umulighet? Leonardo skrev nemlig fullstendig speilvendt.