Nina og Edvard Grieg
Leipzig var en sentral by i Nina (1845 – 1935) og Edvard Griegs (1843 – 1907) liv. I tillegg til studieårene der (1858 – 62) oppholdt Edvard Grieg seg til sammen om lag to år av sitt liv i denne byen. Her hadde han flere gode venner, ikke minst sin forlegger Max Abraham (1831 – 1900) i musikkforlaget Peters. Dette gjorde at Grieg regelmessig var på besøk og traff musikere og komponistkolleger som var på gjennomreise eller som studerte i byen. Frem til århundreskiftet vekslet København og Leipzig på å være vinterbase for ekteparet Grieg (22). De ble kjent med Sänger gjennom Helga Vaagaards eldre søster, Anne Johanne (1846 – 1936), som også studerte musikk og hadde truffet Nina Grieg i København. Dette førte til et livslangt vennskap (21).
Griegs opphold i Leipzig varte fra noen uker opp til et halvt år, og de besøkte byen regelmessig inntil 1906 (22). Det er oppbevart et trettitalls brev og kort fra Grieg til Sänger for perioden 1888 – 1908. Brevene viser et nært vennskap mellom familiene. Samlingen eies av Max Sängers datterdatter i Danmark, Helga Bechgaard, og vi har velvilligst fått tilgang til denne.
Edvard Grieg var en dyktig og – i likhet med andre av tidens kulturpersonligheter – uhyre flittig brevskriver (24). Mange av brevene er gjennom årene blitt offentliggjort, og Sängers er nevnt også i noen av dem. I 1888 gir Grieg en beskrivelse av Ninas nyresteinssykdom. «Dr. Sänger er en yngre, genial Kvindelæge, hvem Nina har consulteret under vort Ophold her» (24). Sänger hadde i tillegg til «sin anerkjendte Dygtighed som Specialist på Kvindesykdommes Område», også det fortrinn å være gift med en norsk dame. Det var hun som hadde fått sin mann til å interessere seg for Ninas skavank. Grieg skrev at Sänger etter en inngående undersøkelse hadde funnet en diagnose som var så naturlig og klar at enhver kan skjønne den. «De andre Læger må have vrøvlet, fordi de ikke har gået totalt nok tilværks», mente han. Saken var den at «den Betændelse af Livmoderen, der engang har fundet Sted», hadde etterlatt et arr like ved urinrøret. For Grieg var det innlysende at når man har «Tendents til Sten, så er her en altfor bekvem Anledning til at det mindste Gran af Grus kan hindre Løbet ved det indsnævrede Sted.» Sänger mente at Nina kunne bli frisk ved å drikke visse «mineralske Vande», men Grieg var skeptisk. «Jeg har ikke stor Tro på det, men hvorom Alting er, skal disse to Måneder nu bruges til at tage Sagen med Alvor» (25). I årene fremover finnes flere innførsler på vann fra «Salzbrunner Kronenquelle» i regnskapsboken (22).
Det var Grieg som fikk rett, noen mirakelkur var dette ikke. Fem år senere, høsten 1893, ble Nina innlagt på klinikken til Niels Thorkild Rovsing (1862 – 1927), ekteparet Griegs lege i København. Hun hadde kalkavleiringer og vann i leddene, det hadde visst sammenheng med nyrene, «det er Alvor i dette», skrev Grieg. Rovsing bestemte at hun måtte kutte ut mineralvannet, ja, han trodde at sykdommen skyldtes den langvarige bruken av Salzbrunner Kronenquelle. Rovsing forsikret dem om at «ingen Operation, hverken i Knæ eller Nyre-egnen vil blive foretaget uden efter Tilkaldelse og Samtykke af andre Autoriteter» (25). Nina tilbrakte seks uker ved Rovsings klinikk (22), og hennes mann var i hvert fall begeistret for behandlingen. Den var rent ut makeløs, mente han. «Søstrene af det røde Kors får jeg sige at jeg elsker, den Ene højere end den Anden. Det er et Slags højerestående Væsener; utrolig forædlet ved sin Gjerning.»
Man skulle kanskje tro at Griegs tillit til Sänger ble svekket etter at mineralvannbehandlingen slo feil, men i de skriftlige kildene er det ingen tegn til det. For eksempel feiret de julaften 1895 sammen (fig 3, 4) (25). Familiene hadde kontakt ikke minst gjennom musikken. Det hendte at Nina Grieg og Helga Sänger musiserte sammen. Nina mente at venninnen hadde en stor, vakker stemme, men «Tungen er iveien for Tekstudtalen» (21).
I januar 1896 skrev Edvard at de hadde vært på rangel sammen. «Med Sängers sad vi og drak Moselvin over en lav Sko til Kl. 1.» De pleide å hygge seg etter «Gewandhauskoncerterne» (25). To måneder senere, i mars 1896, skulle Grieg reise fra Leipzig til Wien, men like før avreisen ble Nina syk igjen. Det kom som lyn fra klar himmel for hennes mann. Hun måtte opereres: «den stakkars Nina, der Torsdags hos Prof. Sänger måtte underkaste sig en stor Brystoperation» (24). Hun skulle etter planen forlate sengen fem dager etter operasjonen. Edvard syntes det gikk langsomt fremover, og mente at det langtrukne forløp skyldtes «den totale moralske Nedtrykthed, der helt behersker hende». Nina sa selv at det var den hardeste tid i hennes liv. Det fremgår ikke av kildene hva som feilte henne. I en av Grieg-biografiene står det at man først skal ha trodd at hun led av brystkreft, men at svulsten viste seg å være godartet (26). Dette er imidlertid en antakelse (F. Benestad, personlig meddelelse). Kildene gir ikke noe sikkert svar, selv om det kanskje er det mest sannsynlige siden Nina levde i ytterligere nesten 40 år.