Holder fasaden
Hvordan forholder vi oss til en kollega som drikker for mye? Hva sier vi til en kollega som har mistet noen av sine nærmeste? Hva gjør vi når epikrisene hoper seg opp hos noen og vi ser at de er i ferd med å miste kontrollen? Slike spørsmål som er så vanskelige å håndtere, ble diskutert i grupper. Det kom frem at mange menn ofte holder fasaden så langt det er mulig, mens kvinner oftere klarer å snakke om det som er vanskelig.
– Av og til kan det være viktig å erkjenne at «jeg har ikke så stor kapasitet, men jeg har så stor», fremholdt Øien. – Da kommer man mer i samsvar med egne ressurser. Den brennende hjelperen kan lett ende opp som den ødelagte hjelperen. Den andre ytterligheten er når hjelperen blir uengasjert i den pasienten han/hun skal hjelpe. Begge deler er like galt.
Han tok for seg symptomene på utbrenthet, eller uttappethet som han helst kaller det. – Ingen brenner helt ut. Ofte holder det med å bli ladet opp igjen, samtidig som man lærer seg mer om egne grenser. Når hvilen ikke hjelper og alt blir et ork, bør man sette ned farten i svingene. Gjør du ikke det, er ikke veien lang til følelsen av håpløshet, sa Øien. Han beskrev den onde sirkelen man kommer inn i og et liv preget av oppjagethet. – Man bruker masse tid på jobben, men lite blir gjort. Til slutt kommer isolasjonen og depresjonen. Dette er aller farligst for dem som jobber alene, hvor ingen korrigerer dem. Da kan man havne langt ned før alarmen går, sa psykiateren.