Fremtidens spesialistregler
Kommunelege II i Søgne, Frank Andersen, leder av spesialitetskomiteen i samfunnsmedisin, orienterte om generalplan som ble lagt frem for årsmøtet i OLL i mai i år, hvor den fikk tilslutning. Andersen gav uttrykk for at Legeforeningen og Nasjonalt råd for legefordeling og spesialistutdanning stort sett har sammenfallende syn og er enige i generalplanen.
– Å sikre samfunnet god tilgang på samfunnsmedisinere, god rekruttering, gode lønns- og arbeidsforhold og å etablere bedre karrierestiger for samfunnsmedisinere, er blant målene for spesialistutdanning i faget, sa Andersen.
Han la vekt på at det burde være minst 40 % samfunnsmedisinsk arbeid for at spesialiteten skulle nyte full respekt blant de andre spesialitetene.
– Samfunnsmedisinen skal ikke være en annerledes spesialitet enn de øvrige utdanningsstillinger vi ønsker også i samfunnsmedisin, sa han.
– Samfunnsmedisinsk arbeid skal finnes i alle deler av helsetjenesten. Derfor må det være et visst innslag av klinisk tjeneste, både fra primærhelsetjenesten og fra spesialisthelsetjenesten. Vi vil anta at det er behov for ca. 80 utdanningsstillinger til enhver tid. Brukes disse effektivt, vil det utdannes 20 spesialister i året, sa Andersen.
Det kom raskt advarsler mot at den foreslåtte generalplanen skaper spesialistregler som tar samfunnsmedisinerne vekk fra det samfunnet de skal tjene. Karin Straume fremholdt at det er viktig med nærhet til det kliniske arbeidet samfunnsmedisinere skal tjene, nemlig samfunnet. Pal Ivan i Hammerfest mente det var et paradoks at nåløyet nå ble smalere når det er lav tilgang på spesialistkandidater, og Tor-Øystein Seierstad sa at spesialistutdanning i faget kanskje bør være annerledes enn i andre fag og understreket viktigheten av selve yrkesutøvelsen for å oppnå å bli spesialist.
Eystein Straume sa at både generalplanen og utdanningsprogrammet for kandidatene er kjærkomment, men at han fryktet at det virker sentraliserende: – Mange har oppfatninger om at en del ordninger kan være interkommunale, men ofte kjennetegnes disse av et underskudd på demokratiske prosesser. Han var også skeptisk til den statiske mester-svenn-læringen. – Det har lett for å bli dødt, grupper har mer engasjement og liv, mente han.
Faget lever!
Kommunelege Aino Snellman i Tana kommune har vært i kommunen i fem år. Hun har 20 års kommunelegeerfaring fra nabokommunen på finsk side av Tanaelva. Tana har fire kvinnelige kommuneleger som alle har en samfunnsmedisinsk bit i sitt arbeid. Snellmans forventninger til seminaret var å høre hva sentrale myndigheter og organisasjoner mener om utdanningen i samfunnsmedisin. Snellmans inntrykk er at seminaret var livlig og med spennende diskusjoner fra forskjellige synsvinkler. – Det er stor uenighet om mange ting, faget lever, sier hun. Skal hun trekke frem noe spesielt som hun vil ta med seg tilbake til hverdagen, så sier hun at det er å fortsette med «hobby» samfunnsmedisin i kommunehelsetjenesten uten å drømme om noen gang å bli spesialist i samfunnsmedisin.