Forskjellige typer misbruk har vært sett i alle samfunn til alle tider. Definisjonen av misbruk har imidlertidvariert, og det er lite statistikk som sier noe sikkert om problemets størrelse. Det er likevel en alminnelig antakelseat problemet er økende over hele verden. I europeiske land sier mellom 5% og 10% av den voksne befolkningen at de harbrukt illegale stoffer minst én gang. Tilsvarende tall for 15-årige skoleungdommer i EU viser at mellom 4% og 30% harprøvd slike stoffer. Det er også klare tegn på at misbruksproblemet brer seg utenfor de store byene til flere lag avbefolkningen. Det er ikke lenger knyttet til de minst sosialt integrerte. Dertil kommer at vi har fått en rekke nyesyntetiske stoffer som er lette å produsere og lette å distribuere.
Det finnes også klar dokumentasjon på at mortaliteten blant misbrukere er mangedoblet i løpet av 1990-årene. Detangis i Europa en mortalitet på 63 per 1000 per år. Utviklingen av AIDS er bare en delforklaring. Det pekes påstoffmisbruk kombinert med alkoholisme og en generelt svekket helsetilstand hos misbrukere som viktige årsaker.
Antall overdosedødsfall har økt dramatisk i Norge, og er sannsynligvis forholdsvis større enn i andre land vi pleierå sammenlikne oss med. Ofte blir dette fremstilt som noe som rammer de aller vanskeligst stilte narkomane. Statistikkenviser imidlertid at mange av overdosedødsfallene skjer i hjemmene og rammer individer som ikke er kjent imisbrukermiljøene. Dramatikken omkring overdosedødsfallene påkaller oppmerksomhet, ikke minst i mediene. Det reiseskrav om tiltak. Det er imidlertid all grunn til å reise spørsmål om ikke dette bare er toppen av et isfjell somavspeiler at en stor og økende gruppe mennesker har behov for helsetjenester som samfunnet til nå ikke har dekket.
I debatten omkring stoffmisbruk har den medisinske profesjon, med enkelte hederlige unntak, glimret med sitt fravær.Mye av det forebyggende arbeidet har vært knyttet til forsøk på å kontrollere tilgangen på stoff ved bruk av politi ogrettsapparat. Selv om dette ikke har hatt den ønskede effekt, vil det være et dårlig argument for liberalisering, sliknoen taler for. Men det kan være et godt argument for at tiltakene må settes inn på en bredere front.
Vi vet ganske mye om hva som kan gjøres for å redusere rekrutteringen til narkotikamiljøene. Dessverre ser det uttil at offentlig fattigdom setter en stopper for mange gode tiltak. Ved å spare noen kroner i dag, påfører vi fremtidensvære sosiale, medisinske, personlige og økonomiske kostnader. Man pleier å si det er kostbart å være fattig. Vi erimidlertid ikke fattige, det skorter på vilje til å prioritere.
Hva så med dem som er hektet på stoff? Det er tankevekkende at håndteringen av dette problem sorterer undersosialministeren og ikke helseministeren. Det er en trend i tiden at misbrukerproblematikk skal behandles medisinsk. Vihar i noen år hatt noen små kvoter for substituering med metadon, opprinnelig som et prosjekt, men etter hvert som etmer ordinært tilbud. Sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa har også varslet at hun vil ta i bruk buprenorfin, slikhun fikk demonstrert på en studietur til utlandet i vinter.
Erfaringene med disse behandlingstiltakene er ikke entydige. Det synes imidlertid dokumentert at mortalitet ogmorbiditet reduseres og sosial reintegrasjon fremmes. Vi vet imidlertid lite om langtidsprognosen for dem som får dettebehandlingstilbudet. Vi må fortsatt ha som et hovedmål for behandlingen å oppnå rusfrihet.
Skal man i tillegg ta i bruk substitusjon som et behandlingstilbud i vårt land, vil det være rimelig om man leggertil grunn vanlige medisinske retningslinjer også for slik medikamentell terapi. Uansett vil dette være en behandlingsom krever spesiell kompetanse og derfor må være knyttet til godt utbygde kompetansesentre. Det må settes klareindikasjoner for slik behandling.
Hvis indikasjon foreligger, må tilbudet også være tilgjengelig uten kvotering. Videre må vi skaffe oss kunnskap ombivirkninger og komplikasjoner og følge nøye dem som gis behandling på lik linje med andre kronisk syke. Substitusjonenmå være en integrert del av et helhetlig helsetjenestetilbud til denne gruppen. Fortsatt må det være slik at det erpasienten som skal behandles og ikke samfunnet.
Hans Petter Aarseth
president