Da Legeforeningens landsstyremøte høsten 1997 gav fullmakt til oppsigelse av legefordelingsavtalen, ble dette møttmed fyrop fra blant annet Kommunenes Sentralforbund. To måneder senere sa Kommunenes Sentralforbund selv opplegefordelingsavtalen med utløp 31.12. 1998. Samtidig sa de også opp stillingsstrukturavtalen. Det har vært enpedagogisk oppgave for Legeforeningen å få forståelse for at disse avtalene ikke har noe med hverandre å gjøre bortsettfra at de administreres av et felles sekretariat.
Legefordelingsavtalen ble en belastning for Legeforeningen. Det ble blant enkelte politikere og i mediene fremstiltslik at Legeforeningen var ansvarlig for den skjeve fordelingen av leger i landet og for alle vakante stillingerspesielt i enkelte fylker. Legeforeningens "urimelige" innflytelse i Utvalg for legestillinger og stillingsstruktur(ULS) ble beskrevet slik av en journalist: "Legeforeningen har tre representanter i utvalget, de andre parter må nøyeseg med resten." At "resten" er fem representanter og det faktum at det aldri har vært motsetning mellomLegeforeningens representanter og de andre i avgjørelser, var i denne sammenheng ikke relevant informasjon.
I de drøftingene Sosial- og helsedepartementet har hatt med partene etter oppsigelsen av avtalene, harLegeforeningen fremholdt behovet for innflytelse over tildeling av legehjemler til det primærmedisinske fagområdet. Veden eventuell fastlegeordning, hvor legen skal ha rett til å begrense sin liste, må vi kunne ha en viss sikkerhet for atallmennlegetjenesten tilføres tilstrekkelige hjemler slik at denne retten blir mer enn en papirbestemmelse. I dennesammenheng er det pekt på at landets kommuner de siste to årene kun har søkt om 20-30 hjemler til allmennmedisin tiltross for at behovet er stort i mange kommuner.
I forslag til ny ordning for regulering av opprettelse av nye stillinger, som er sendt på høring, foreslås det atdepartementet, etter forslag fra det nasjonale spesialitetsrådet, skal fastsette en kvote for nyeallmennlegestillinger. Legeforeningen vil være sikret innflytelse både ved sin representasjon i rådet og gjennom sinuttalerett før departementet fatter avgjørelse. Vi må ha tillit til at vår egen faglige argumentasjon vil være av enslik kvalitet at vi blir hørt.
Når det gjelder fordeling av stillinger til sykehussektoren, skal departementet også fastsette regionale kvoter forhvor mange spesialiststillinger innen hvert enkelt fag regionen kan opprette, og hvor mange utdanningsstillinger innenhvert enkelt fag de må opprette. Det regionale helseutvalget vil så få i oppgave å fordele disse stillingene i tråd medde virksomhetsplaner som legges. Det forutsettes tilsvarende at Legeforeningen skal ha uttalerett overfor de regionaleutvalgene.
Et helt sentralt verktøy for departementet og det nasjonale spesialitetsrådet i fordeling av utdanningsstillinger ogspesialisthjemler vil være prognoser for legedekningen innen hver enkelt spesialitet. Et statlighelsepersonellregister, i første omgang bygd opp for leger, skal gi nødvendig datagrunnlag. I henhold til avtale mellompartene har Legeforeningen inntil nå vært registerfører for et legeregister. Vi mener at bare Legeforeningen vil hamulighet til å føre et legeregister av god kvalitet. Vi vil imidlertid også være avhengig av informasjon fraarbeidsgiversiden. Slikt samarbeid har det vært vanskelig å opprette. Kommunenes Sentralforbund misliker sterkt atLegeforeningen er registerfører. De ønsker et offentlig register basert på tilgjengelige statistiske data, slik somarbeidstakerregisteret i kommunesektoren, Statens personalregister, likningslister osv. Det er umulig forLegeforeningen å påtvinge noen vår hjelp når de ikke vil ha den. Vi kan derfor bare ønske myndighetene lykke til medsitt nye personellregister.
Når nå legefordelingsavtalen blir erstattet av et nytt system for fordeling av nye legehjemler, eller mer presist enmer rimelig fordeling av legemangelen, hilser vi det velkommen. Vi har vært villige til å ta vår del av ansvaret for åfå en riktigere legefordeling. Det har vært en politisk belastning, først og fremst fordi mange på feilaktig grunnlaghar kunnet hevde at vi gjennom avtalen misbrukte vår makt. Nå vil ansvaret helt og holdent ligge hos Sosial- oghelsedepartementet. Det blir spennende å se hvordan de skal få aktørene til å forholde seg til det nye regelverket nårnoen av dem fullstendig neglisjerte en avtale de selv var part i.
Hans Petter Aarseth
president