Alternativ medisin - hva mener Legeforeningen?

Det er en generell tendens i vår del av verden til at oppmerksomheten i økende grad rettes mot alternativ medisineller komplementær behandling. Temaet har ført til debatt i internasjonale fora hvor leger møtes og også debatt innad ivår egen forening. Avtroppende statsminister Thorbjørn Jagland har talt varmt om sin erfaring, og Stortinget har bedtom en utredning om alternativ medisins plass i norsk helsevesen. Også i Europa finnes den samme debatten. Et radikaltforslag om å sidestille medisin og alternative behandlingsformer, den såkalte Lannoye-rapporten, er parkert på etsidespor av EU-parlamentet. Parlamentet har i stedet nedsatt et utvalg som skal oppsummere den dokumenterte kunnskap omalternativ medisin og dens effekter.

Legeforeningen nedsatte i 1995 et utvalg som fikk i mandat å avklare begreper, gi en oversikt over utbredelsen avalternativ medisin i Norge i dag, og en oversikt over i hvilken grad leger er involvert. Utvalget skulle også komme medforslag til retningslinjer for Legeforeningens forhold til alternativ medisin.

Utvalgets rapport har vært til høring i organisasjonen. Etter dette har sentralstyret behandlet et forslag tilpolicydokument.

I Tidsskriftet nr. 17/1997 gjengis resultatet av en undersøkelse om norske legers kunnskaper om, holdninger til ogerfaringer med alternativ medisin. Det gikk frem av undersøkelsen at kunnskapsnivået om alternativ medisin blant norskeleger var meget lavt, men at et stort flertall mente leger burde ha slik kunnskap. For øvrig er resultatet av denneundersøkelsen generelt i overensstemmelse med de høringssvar som er gitt til utvalgsrapporten. Norske leger avviseralternativ medisin så lenge effekter ikke kan dokumenteres vitenskapelig.

Etter prosessen i organisasjonen kan Legeforeningens holdning til alternativ medisin samles i noen hovedpunkter:

• Det er ikke grunnlag for å etablere offentlige, godkjente utdanninger og autorisasjonsordninger for alternativebehandlere. Behandlingsmetoder som har dokumentert effekt inkluderes i den aksepterte medisinen og er ikke lengeralternativ behandling. Dette gjelder enkelte former for akupunktur og i noen grad urtemedisin.
• Hvis leger ønsker å ta i bruk alternative behandlingsformer, må det stilles større krav til legen enn til andreutøvere. Det må også være en forutsetning at pasientene er kjent med at legen beveger seg utenfor akseptert medisin, ogdet må ikke være økonomisk motivasjon for behandlingen.
• Dersom leger iverksetter behandling der det ikke foreligger vitenskapelig dokumentert effekt, må legen forplikteseg til å bidra til utprøvning basert på en forskningsprotokoll.
• Legeforeningen ser ikke at det er grunnlag for formalisert samarbeid med organisasjoner for alternativ medisin.Legeforeningen bør likevel ha en dialog med disse organisasjonene om evaluering og forskning.
• Pasienters autonomi må respekteres fullt ut. At en pasient også benytter seg av alternativ behandling gir ikkegrunnlag for å endre holdning til pasienten fra legens side.
• Det må legges større vekt på å gi norske leger kunnskap om alternativ medisin slik at de kan gi pasienterreflekterte råd om alternative behandlingsformer.

Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal utrede alternativ behandling. Utvalget ledes av Jarle Aarbakke.Innstillingen skal leveres innen utgangen av 1998. Både under utvalgsarbeidet og i tiden etter vil det være debatt omalternativ medisins plass. Det er viktig at legene deltar i denne debatten. Det er like viktig at legene skaffer seg etgodt grunnlag for å delta i debatten.

Hans Petter Aarseth
president