Utvalg for legestillinger og stillingsstruktur, forkortet til det mer kjente ULS, er et partssammensatt utvalg somforvalter to avtaler inngått mellom staten, Kommunenes Sentralforbund, Oslo kommune og Legeforeningen. Utvalgetssekretariat er lagt til Statens helsetilsyn. Staten oppnevner leder og nestleder, de andre partene har til sammen seksrepresentanter, tre av disse er fra Legeforeningen.
Foruten å behandle søknader om nye legestillinger er sekretariatets oppgave å rangere søkere til åremålsutdanningsstillinger. Dette er en meget viktig oppgave, og for Legeforeningen er en slik sentral rangering enforutsetning for avtaleforholdet.
Da stillingsstrukturavtalen ble inngått i 1985, var det et stort misforhold mellom faste sykehuslegestillinger ogåremåls utdanningsstillinger. På den annen side var det ingen grense for hvor lenge en lege kunne være i enutdanningsstilling bare han eller hun skiftet stilling med jevne mellomrom. Det førte blant annet til det såkalteRingvei-syndromet; ferdige spesialister flyttet mellom utdanningsstillinger ved forskjellige sykehus innenfor Ringveieni Oslo. Avtalen hadde som hovedmål å tilpasse antallet utdanningsstillinger til faste stillinger. En lang rekkeassistentlegestillinger ble derfor omgjort til overlegestillinger. Avtalen forutsatte et system som kontinuerligevaluerte stillingsstrukturen og tilpasset denne til nye behov. Et slikt evalueringssystem har ikke fungert etterintensjonen. Årsakene til dette er mange. For det første har det ikke vært noe apparat som har oppgradert oversikter oglaget nye prognoser for stillingsbehovet. For det andre har det manglet en overordnet myndighet som kunne iverksettenødvendige tiltak, også for de spesialitetene det har eksistert oversikt over. Det enkelte sykehus har i for stor gradfått ansvar for å vurdere om stillingene skulle være utdanningsstillinger eller faste stillinger. Sykehusene valgtefaste stillinger for ferdige spesialister. Resultatet, stor mangel på sykehusspesialister, ser vi i dag. Dette er en avgrunnene til at Legeforeningen har ment at staten burde være sykehuseier og derved kunne ta overordnet ansvar forutdanningskapasiteten innen alle spesialiteter.
Legefordelingsavtalen som kom i 1989, erstattet en etableringslov som i praksis kunne blitt en tilnærmetbeordringslov. Offentlige arbeidsgivere har i henhold til avtalen ikke anledning til å opprette nye legestillinger utenforhåndsgodkjenning fra Utvalg for legestillinger og stillingsstruktur. En avgjørelse i utvalget er endelig, og kanikke ankes. Mange kommuner og fylker har fulgt bestemmelsene lojalt, men det er en kjent sak at enkelte parter ikke harbrydd seg om å følge avtalen. Til tross for dette viste en evaluering i 1996 at avtalen har ført til en jevnerefordeling av leger, men det ble også dokumentert at mange leger har gått inn i ikke-godkjente stillinger. De sisteukenes gransking av hvordan avtalen fungerer, har avslørt graverende forhold i enkelte fylker. Når enkelte parterneglisjerer avtalen fullstendig, er det ikke å vente at de resterende skal opptre lojalt. Ordningen står derved ifare.
Legeforeningen krever ikke at verken stillingsstrukturavtale eller legefordelingsavtale skal videreføres. For tidenser vi imidlertid at en videreføring er det minste av flere onder. Foreningen har imidlertid pekt på sider vedpraktiseringen av regelverket som må avklares. Det er grunn til å anta at Sosial- og helsedepartementet vil medvirketil en slik avklaring.
Legeforeningen har reagert kraftig på at staten har tolket avtalen dithen at utenlandske leger som ansettes vednorske sykehus automatisk får godkjenning i Utvalget for legestillinger og stillingsstruktur. I praksis betyr dette atenkelte stillinger forbeholdes utenlandske leger. Dette kan ikke Legeforeningen akseptere. Utenlandske leger ervelkomne, men de må søke stillinger på samme vilkår som norske leger.
Legeforeningens medlemmer og tillitsvalgte har liten mulighet til å kontrollere at arbeidsgiverne følgerregelverket. Likevel oppfordrer vi medlemmene om å bidra til at avtalene følges. Det er et paradoks at det bare erassistentleger som arbeider i ikke-utlyste stillinger, som rammes av sanksjoner hvis avtalene ikke følges.Arbeidsgiverne, som har ansvaret, går fri. Dette misforholdet må opphøre.
Hans Petter Aarseth
president