To nye utvalgsinnstillinger har kommet på bordet. Det såkalte Strøm-utvalget har vurdert omsetningsleddene forlegemidler, mens blåreseptutvalget har vurdert kriterier og retningslinjer for refusjonsordninger når det gjeldermedisiner. Begge utvalg har sin begrunnelse i folketrygdens økende utgifter til medisiner på blå resept. Det kan derforikke være tvil om at økonomistyring er vesentlig for begge utvalg, selv om andre elementer også er trukket inn ivurderingene.
Det mest kontroversielle sett fra vår synsvinkel er Strøm-utvalgets forslag om å prøve ut terapeutiskereferansesystemer. I sin ytterste form kan det arte seg slik at det blir bestemt at diuretika og betablokkere er godenok antihypertensiver. Folketrygden vil da dekke utgifter til dette. Om pasienten eller legen ønsker å bruke et annetmiddel, vil utgiftsøkningen være trygden uvedkommende. Et slikt system vil synliggjøre at økonomiske hensyn overstyrerfaglige vurderinger. I et land som bokstavelig talt flyter over av penger, er det vanskelig å forstå at slike forslagfremmes.
Strøm-utvalget tar også til orde for at det bør opprettes produsentnøytrale PC-baserte beslutningsstøtteprogrammerog en sentral offentlig database av forskrivninger. Legeforeningen har gitt uttrykk for at en registrering av alleforskrivninger kan gi nyttig informasjon, men en slik ordning kan også misbrukes. For oss er det derfor helt avgjørendehvem som skal ha kontroll med et slikt register, og hvem som skal ha eiendomsrett til dataene. For den enkelte lege kantilgang til egne data fra et slikt register være av uvurderlig nytte for egen kvalitetssikring ogpraksisevaluering.
Strøm-utvalget diskuterer også forholdet mellom leger og legemiddelindustrien. Utvalget foreslår tiltak som kanregulere interaksjonen dem imellom. Dette vil være helt i tråd med Legeforeningens interesser. På den annen side må viikke undervurdere den betydning legemiddelindustrien har for kompetanseutvikling hos norske leger. Det er vanskelig åse at offentlige myndigheter fullt ut kan erstatte dette. En økt innsats fra myndighetenes side vil imidlertid væresærdeles kjærkommen i Legeforeningen.
Det diskuteres også om folketrygden skal gå til samlet innkjøp av de medisiner som det gis refusjon for. Dette kanskje ved anbudsinnbydelse på det åpne internasjonale marked. Folketrygden kan sikkert spare noen kroner på et sliktsystem, men vi frykter for at bivirkningene kan være uoverskuelige. Hvis langt over halvparten av medikamentleveransenetilføres gjennom internasjonale anbudsordninger, vil resten av det norske marked bli helt uinteressant forlegemiddelindustrien. Vårt utvalg av medikamenter kan derved bli sterkt begrenset. Det er også mer enn sannsynlig at enslik ordning vil medføre at det ikke lenger gjennomføres klinisk utprøvning av medikamenter i Norge. Det kan blivanskelig å erstatte den kompetanseoppbygging slik virksomhet bidrar til.
Blåreseptutvalget synes å legge til grunn mer faglige synspunkter i sitt arbeid. De tar til orde for at en samletvurdering av medikamenters effekt og kostnader må legges til grunn for vurderingen av refusjon, sett i sammenheng medandre prioriterte oppgaver. Hvis de faglige vurderinger kan få tilstrekkelig økonomisk spillerom, vil et slikt systemvære hensiktsmessig.
Flere av de forslagene som nå fremmes for å begrense utgiftsøkningen for det offentlige, kan få dyptgripendevirkninger på vår faglige autonomi. Langt verre er det imidlertid at også noen av disse forslagene vil bidra til entodeling av helsevesenet. Hvis folketrygdens ytelser ikke dekker de medisinene pasientene ønsker, kan de som har godøkonomi, kjøpe det beste. Dette vil også kunne skape et større marked for private forsikringsordninger. En slikutvikling vil samfunnet ikke være tjent med.
Hans Petter Aarseth
president