Diskusjonen om alternative behandlingsformer er høyst aktuell. Sentralstyret oppnevnte i november 1994 et utvalg somskulle se nærmere på hva begrepet alternativ medisin omfatter, hvor utbredt slik behandling er i Norge i dag, gi envurdering av de mest sentrale alternative medisinske fagtradisjoner og utarbeide forslag til retningslinjer forLegeforeningens forhold til disse områdene. Utvalget har nå avgitt sin innstilling, og den blir i disse dager sendt påhøring i organisasjonen.
Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, hadde på partiets landsmøte i 1995 et utspill hvor han tok til orde forøkt bruk av alternativ medisin som et alternativ til kostbar tradisjonell medisin. I disse dager foreligger det også enkomitérapport, forfattet av belgieren Paul Lannoye, som skal legges frem for Europaparlamentet. Hvis rapportens forslagtil vedtak fører frem overfor kommisjonen, vil eventuelle direktiver eller retningslinjer også bli gjort gjeldende forNorge.
Legeforeningens utvalg mener at vi bør være åpne for mulige effekter av alternativ behandling, men at det må stilleskrav til dokumentasjon. Legeforeningen bør bidra positivt til et samarbeid for å fremskaffe slik dokumentasjon hvismulig. Utvalget peker videre på at metoder som har en forklaringsmodell som kan innpasses i vanlig naturvitenskapeligtenkning, lettere vil bli akseptert i medisinske miljøer enn f.eks. homøopati, hvis rasjonale ikke kan innpasses inaturvitenskapelig tankegang.
Da Statens helsetilsyn i 1995 sendte ut retningslinjer til landets sykehus om hvordan man skulle forholde seg tilbruk av alternativ behandling i sykehus, parallelt med medisinsk behandling, var Legeforeningen noe tilbakeholden i sinstøtte. Blant annet ble det pekt på at dersom alternativ behandling hadde innvirkning på sykdomsforløpet eller påvirketden forordnede behandling, ville det være problematisk å avklare ansvarsforhold hvis forventet behandlingsresultatuteble. I litteraturen kan man finne henvisninger til dødelige utfall av forskjellig alternativ behandling. Også iNorge har vi hatt slike hendelser.
I Lannoye-rapporten som nå legges frem for Europaparlamentet, foreslås det at EU over de neste fem år skal bevilge360 millioner kroner til forskning på området. Det foreslås også at alternativ behandling skal gi rett til refusjon avutgifter over landenes trygdesystemer, at det skal utarbeides godkjenningsordninger og at godkjente behandlere skalkunne operere uten begrensning innen hele EU, det vil si også i Norge. I Lannoye-rapporten pekes det også på attradisjonell medisinsk forskningsmetodikk ikke nødvendigvis er egnet til å dokumentere effekt av alternativ behandling.Det må tas hensyn til de enkelte disipliners særlige karakteristika. Dette kan forstås slik at enkelte former foralternativ behandling skal kunne bli akseptert selv om de ikke er egnet til å underkastes vanlig vitenskapeligetterprøving.
Selv om man kan være positiv til at alternativ behandling bør underkastes de samme krav til dokumentasjon sommedisinsk behandling, kan man stille seg undrende til at man kan anvende 360 millioner kroner over en femårsperiode nårman ikke har akseptabel metodikk. Og uansett hvilken forskningsmetode man skal anvende, må det stilles krav tilmetodens validitet.
De økonomiske implikasjoner av å innføre refusjonsordninger for alternativ behandling er betydelige. Vårt utvalg haranslått at de samlede konsultasjonshonorarer beløper seg til 300 millioner kroner, og at omsetningen av forskjelligenaturmedisinske produkter kommer opp i 700 millioner. Kostnadene er selvfølgelig ikke et argument mot alternativbehandling, men slike fakta styrker kravet om dokumentasjon av behandlingseffekter.
Våre medlemmer oppfordres til å ta del i den organisatoriske behandling vår utvalgsrapport nå skal ha. Det vil sikreat vi får et bredt grunnlag for foreningens fremtidige policy på dette området.
Hans Petter Aarseth
president