Det har gjennom flere måneder vært en konflikt om hvordan ledelsesstrukturen skal være ved Rikshospitalet. Styretbesluttet i oktober 1995 en todelt, enhetlig ledelsesmodell. Stortinget vedtok senere at det også i helsevesenet skullevære en leder på alle nivåer. Den best kvalifiserte etter en totalvurdering skulle velges, men det ble også uttalt atden som hadde det medisinsk-faglige ansvar måtte ha nødvendig myndighet.
Rikshospitalets styre måtte etter dette trekke sitt opprinnelige vedtak. I den videre prosess ble det fremmet et nyttforslag, basert på en leder av de planlagte klinikker. Legeforeningen fant dette interessant, men påpekte at forslagetkunne gi grunnlag for at det ble etablert to reelle ledelseslinjer helt til toppen. Ved styrebehandlingen i februar bledet meget overraskende fattet vedtak om at det skulle opprettes egne sykepleieavdelinger med budsjett- og driftsansvar,sideordnet de medisinsk-faglige avdelinger.
Myndighet til avdelingsoverlegen
Legene ved Rikshospitalet reagerte meget kraftig mot dette forslaget og uttrykte mistillit til ledelsen og styret.Også Helsetilsynet stilte spørsmål ved ordningen, bl.a. ble det bedt om en vurdering av om de ville være i strid medlegelov, personregisterlov og kvakksalverlov.
Etter en totalvurdering av disse forhold tilrådde Sosial- og helsedepartementet at den som haravdelingsoverlegeansvaret også skulle ha myndigheten. I de to klinikkene som har en faglig enhetlig oppbygning (medisinog kirurgi) burde klinikklederen være lege og ha avdelingsoverlegeansvaret. I de øvrige klinikker burde detmedisinsk-faglige ansvar være tillagt avdelingsoverlegene, mens klinikklederen i utgangspunktet kunne være en medhelsefaglig eller medisinsk bakgrunn.
Styret ved Rikshospitalet har nå gjort sitt endelige vedtak i tråd med dette. Legeforeningen håper at dette vedtaketkan legge grunn for en organisering og drift som baserer seg på et godt og konstruktivt samarbeid mellom berørteparter, hvor også sykepleietjenesten kan få ha styring over sitt fagområde med muligheten til fortsatt fagligutvikling.
Det må være en prioritert arbeidsoppgave for Legeforeningen å bidra til å utvikle en lederrolle som passer til, og kanivareta, alle de oppgaver og forpliktelser en avdelingsoverlege må ha. Legeforeningen mener avdelingsoverlegen må hasolid forankring i eget fagfelt. Vi stiller derfor krav om spesialistkompetanse innen fagområdet. Vi tror ogsåavdelingsoverlegen må ha en klinisk tilknytning i sin funksjonstid. Ikke bare er dette nødvendig for å kunne følge medi fagets utvikling, det er også det beste grunnlag for å gi avdelingsoverlegen den faglige autoritet som funksjonen måha.
Kollegium
Det er slutt på den tid at avdelingsoverlegen skulle være den beste av alle på alle områder innen sitt fag. Det erderfor viktig å utvikle samarbeidsformer som sikrer at legene ved en avdeling kan opptre som et kollegium. I dettekollegiet må avdelingsoverlegen være en likemann. Den enkelte lege må ha sin faglige autonomi. Når det er nødvendig medoverordnede faglige beslutninger, bør det tilstrebes konsensus, men den endelige beslutning må ligge hosavdelingsoverlegen. Dette stiller store krav til avdelingsoverlegen som leder, men det stiller også krav til de andrelegene.
Økt administrativ stab
I mange diskusjoner blandes begrepene ledelse og administrasjon. Selv om det må kreves at avdelingsoverlegen haradministrativ kompetanse, bør hun/han ikke først og fremst være administrator. Andre kan gjøre den jobben like godt. Vihar i de senere år sett at den administrative staben i sykehusene har økt betydelig. Denne økningen har kommet isykehusets sentrale organisasjon. En slik organisering fører til økt belastning for avdelingsledelsene ved at detkreves rapporter og annet administrativt beslutningsgrunnlag. Det må bli et krav at avdelingsledelsen blir gitttilstrekkelig økonomisk og personelladministrativt personale. Derved vil avdelingsoverlegen kunne frigjøre tid tilledelse kombinert med medisinsk-faglig aktivitet.
En slik tanke blir ofte imøtegått med at en leder skal bruke all sin tid til å være leder. Dette er ikke nødvendigvisriktig. Tvert imot ser vi fra anerkjente institusjoner i utlandet at de øverste ledere er særdeles aktive ogfremtredende klinikere. Det må imidlertid aldri herske tvil om at lederen tar ledelsen på alvor og bruker den tid og deressurser som er nødvendig for å være en god leder. En av de egenskapene som kjennetegner en god leder, er evnen til ådelegere.
Medled
Legeforeningen har gjennom flere år satset sterkt på lederutdanning. Vi er engasjert i Senter forhelseadministrasjon ved Universitetet i Oslo, og har på selvstendig grunnlag stått bak Medled. De som har vært såheldige å få delta i disse programmer har fått en god lederutdanning. Kapasiteten har imidlertid vært for liten. Det erogså et spørsmål om disse utdanningsprogrammene i tilstrekkelig grad er skreddersydd for avdelingsoverlegensfunksjonsområder. Av forskjellige grunner har sentralstyret vedtatt at det ikke skal tas opp et nytt kull ved Medled i1996. I stedet må vi ta en grundig diskusjon om hvorvidt Medled i sin nåværende form er en god og forsvarlig bruk avøkonomiske ressurser. Et mindre ambisiøst, men mer målrettet opplegg kunne gi rom for å utdanne langt flere.
Legeforeningen har hele tiden understreket at mange leger i tillegg til sin medisinske kunnskap, også har godelederegenskaper. Det er denne kombinasjonen som har berettiget vårt standpunkt om at avdelingslederen må være lege. Desom sitter i slike funksjoner har både mulighet til og ansvar for å vise at Legeforeningens standpunkt er riktig.Legeforeningen har på sin side et ansvar for å bidra til å utvikle et kollegialt miljø hvor lederen og lederensfunksjon blir respektert.
Hans Petter Aarseth
president