Vi har gjennom flere år registrert en økende misnøye og frustrasjon blant sykehuslegene. Resultater fralegekårsundersøkelsen forteller at særlig overlegene er frustrerte over manglende faglig autonomi, stort ansvar oguklare ledelsesforhold, og dårligere lønnsutvikling i forhold til andre grupper. Assistentlegene har gjentatte gangerpekt på manglende forståelse fra arbeidsgiver når det gjelder å legge forholdene til rette for utdanningskandidatene.På toppen kommer et stadig sterkere press for å øke "produksjonen". Kravene til innsats kommer i bølger, som en følgeav pakker og ekstrabevilgninger. Like sikkert kommer nedskjæringer og pålegg om kortere arbeidstid for å holdebudsjetter når kassen er tom.
Parallelt med dette finner det sted det Ylf kaller et paradigmeskifte blant norske leger. De endrede sosiale forholdtilsier at mange yngre leger sier nei til den rovdrift legene har vært utsatt for. De ønsker å kunne reservere seg motå bli pålagt tjenesteplaner med 11 timer forlenget arbeidstid og 500 timer tilfeldig overtid. Derfor opplever vi nå atF-planene sies opp. Det er legene i sin fulle rett til å gjøre.
Legeforeningen har i sitt helsepolitiske dokument, "Fra medisinsk kunnskap til bedre helse", slått fast athelsetjenesten i det vesentlige skal være et offentlig anliggende, solidarisk finansiert, og med et likt tilbud tilalle så langt som det er praktisk mulig. Våre sykehus er en hjørnestein i det offentlige helsevesen.
Det er derfor med stor bekymring vi nå kan konstatere at legene er i ferd med å vende sykehusene ryggen. Til trossfor at vi aldri har hatt så mange leger i landet, er et økende antall sykehusstillinger ledige. Det er færre søkere tilutlyste stillinger både perifert og sentralt. Spesialister med lang fartstid og stor kompetanse søker seg bort til demuligheter som åpner seg i andre markeder, assistentleger hopper av utdanningen, og det er sviktende rekruttering tilflere og flere spesialiteter. Professorene slutter og det er ingen ettervekst. Vi er i ferd med å spise avsåkornet!
I overskuelig fremtid vil det være nødvendig at sykehuslegene, som gruppe, påtar seg å arbeide langt mer enn normalarbeidsuke dersom vi skal ha håp om å dekke pasientenes behov for våre tjenester. Skal vi få den motivasjon dettekrever, må forholdene legges til rette på en helt annen måte enn hva tilfellet har vært til nå.
Legeforeningen har tidligere vist at den kan løse nasjonale oppgaver. Da allmennmedisinen slet i 70-årene gikkLegeforeningen foran for å løfte fagets anseelse. Med Legeforeningens initiativ og støtte ble faget gitt en akademiskforankring. Den faglige standard ble hevet med spesialisering, parallelt med at lønns- og arbeidsforhold ble bedret. Idag kan vi med hånden på hjertet si at vår allmennmedisin kan måle seg med det aller beste.
Legeforeningen tar også nå ansvar. Med bred støtte fra alle legegrupper skal vi føre en kamp for å bedresykehuslegenes lønns- og arbeidsforhold. Våre sykehus skal igjen bli attraktive arbeidsplasser for bådeutdanningskandidater og spesialister.
I 1995 gikk Legeforeningen i bresjen for å sette fokus på hvordan offentlige arbeidsgivere verdsetter ansatte medhøyskole og universitetsutdanning. Og det må ikke herske noen tvil om at reallønnsnedgang år etter år blir sett på somet sterkt negativt signal når unge akademikere skal velge sin yrkesbane. Skal unge leger med stor og dyr studiegjeld seseg i stand til å starte en sykehuskarriere med alle de sosiale ulemper det medfører, må de bys en grunnlønn som gjørdet mulig å leve et liv også utenom jobben. Det er uanstendig å henvise til legers totallønn som fremkommer etter merenn 1000 timer overtid per år. Det må gå an å få aksept for at også unge leger i perioder vil prioritere familie ogbarn. Derfor har vi startet vår lønnskamp. Derfor må den fortsette.
Betydelig høyere grunnlønn for de yngste vil være en forsiktig begynnelse som kan bidra til å bedre rekrutteringentil sykehusene. Men det vil hjelpe lite hvis ikke også spesialistene gjenvinner tilliten til det offentlige somarbeidsgiver. Det må anvendes mange virkemidler. Fleksible tjenesteplaner som kan tilpasses den enkeltes situasjon,opprettelse av stillinger uten vaktplikt for de eldre kolleger, tid nok til å ta hånd om alle de oppgaver som følgerstillingen, fristilling av poliklinisk virksomhet, klare ledelsesforhold, kan være noen stikkord. Lønn er fortsattviktig.
Legeforeningens ledelse har en klar oppfatning av at medlemmene har gitt et mandat basert på en samlet vilje ogbesluttsomhet. Dette er grunnlaget for at vi kan fremme krav. Og selv om det gis signaler om at arbeidsgiverne og andreansvarlige myndigheter forstår at noe må gjøres for sykehuslegene, gjenstår det å se dette omsatt til handling.Arbeidsgiverne er avhengige av vår kompetanse. Våre aktiva er at vi vil være med i et samarbeid for å legge forholdenetil rette for økt legeinnsats i sykehusene, samtidig som vi har besluttsomhet nok til å sette ting på spissen hvis detblir nødvendig.
Hans Petter Aarseth
president