Årets lønnsoppgjør er i full gang. Som vanlig starter oppgjøret i privat sektor, hvor det første LO-forbundet harlevert sine krav. Det er fastlagt politikk i Norge at offentlig sektor ikke skal være lønnsledende, derfor vil detresultat man kommer frem til i forhandlingene mellom LO og NHO også få betydning for våre forhandlinger med deoffentlige arbeidsgivere. Problemet er at lønnsutviklingen i det private næringsliv, sett fra arbeidstakernes side,alltid blir bedre enn det som avspeiler seg i første omgang.
For det første er det en ikke ubetydelig lønnsdannelse i lokale forhandlinger i det enkelte firma. For det andre harhøyere funksjonærer i privat sektor ofte en mer individuell lønnsfastsettelse som belønner kompetanse ogresultatoppnåelse, noe som er nærmest ukjent i hvert fall i det offentlige helsevesen. Når status gjøres opp ved åretsslutt, blir resultatet deretter. De offentlig ansatte har fått litt mindre enn de privat ansatte (dette kallesetterslep). De offentlige arbeidsgivere har dessuten systematisk praktisert lavlønnsoppgjør, noe som medfører at"høyere" lønnede får relativt mindre. Siden leger og andre universitetsutdannede regnes som høytlønte, er det vi som ertaperne. Det medfører at vår lønn relativt sett blir litt lavere ved hvert oppgjør, både når vi sammenlikner med andreoffentlig ansatte og når vi sammenlikner med akademisk arbeidskraft i privat sektor.
Årets oppgjør et vendepunkt
Når nå Legeforeningen, gjennom forhandlingssammenslutningen AF, skal overlevere sine krav i årets oppgjør, er detmed den klare og uttalte målsetting at dette oppgjøret skal være et vendepunkt. Akademikere i offentlig sektor skal haen lønn som står i forhold til kompetanse og måloppnåelse. At legenes kompetanse er særdeles høy kan ikke diskuteres.At høye mål oppnås blir også dokumentert ved at sykehuseiere og politikere stadig rapporterer om flere og flerebehandlede pasienter. Dette oppnås fordi legene har vært villige til å påta seg store oppgaver, og til tross for atforholdene slett ikke bestandig legges til rette.
Fysiske rammebetingelser
I de siste ukene har mye oppmerksomhet vært rettet mot legenes arbeidsforhold. Flere steder har de lokaletillitsvalgte måttet meddele sykehuseierne at legene ikke lenger er motivert til å påta seg en arbeidsplikt som langtoverskrider arbeidsmiljølovens bestemmelser. De finner seg ikke lenger i at de ikke har adgang til rimeligekontorfasiliteter, tilfredsstillende vaktrom, nødvendig assistanse fra hjelpepersonell osv. De finner seg heller ikkelenger i at spesialistutdanningen og tid til faglig fordypning er salderingsposter i budsjettene. Og de finner seg ikkei at de ikke får tid nok til det aller viktigste: tid til den enkelte pasient med mulighet for å gi adekvat informasjonog for å dokumentere det man gjør.
Det er arbeidsgivers ansvar å legge forholdene til rette slik at arbeidet kan utføres på en forsvarlig måte. Dettehar sviktet. Derfor har legene selv "tatt ansvar", som det heter i lagidretten. De har sagt klart fra om at fremtidigoffentlig sykehusdrift med tilstrekkelig kapasitet forutsetter at sykehuseiere utformer enarbeidsgiverpolitikk overfor legene.
Arbeidsforholdene
Dette må gi seg utslag i de avtaler Legeforeningen har med arbeidsgiver både lokalt og sentralt. De viktigstesentrale avtaler, nemlig hovedtariffavtalen og særavtalene, er sagt opp og skal reforhandles før 1.5.1996.Legeforeningens ledelse vil i denne fasen ha all oppmerksomhet rettet mot disse forhandlinger. Vi har derfor ettersamtaler med den største arbeidsgiverorganisasjonen, Kommunenes Sentralforbund, anmodet våre lokale tillitsvalgte omikke å iverksette varslede F-planoppsigelser inntil videre. Dette skal ikke medføre at prosessen medå bedre arbeidsforholdene skal stoppe opp lokalt, innenfor de avtaler som gjelder kan mye gjøres. Og ulovligetjenesteplaner kan bringes til opphør umiddelbart uavhengig av om de er oppsagt eller ikke.
Samlet Legeforening
Aldri før i moderne tid har Legeforeningen stått så samlet og vært så målbevisst foran et lønnsoppgjør. Det er dettesom er vår styrke. Denne styrken må ikke forspilles, de lokale forhold og den enkeltes interesser må derfor i dennefasen komme i annen rekke. Sentralstyret venter at alle tillitsvalgte og alle medlemmer utviser disiplin og følger denkurs som til enhver tid stakes ut av ledelsen. Det er en forutsetning for at vi skal kunne opptre som en effektivfagforening. Og det er det medlemmene vil ha.
Hans Petter Aarseth
president