I vår artikkel målte vi Hb før og etter tilskudd med lavdose- og høydosejern (1). Differansen mellom parvise data i de to målesettene var normalfordelt. Tilfeldig varisjon forårsaket av intra-indviduell biologisk variasjon og analytisk variasjon, forutsettes å være den samme ved gjentatt prøve ved to ulike tidspunkt hos samme individ (2). I artikkelen brukte vi Wilcoxon signed rank test som tester om medianen i fordelingen av differansene er lik eller forskjellig fra null (3). Tilsvarende parametrisk test er parret t-test for gjennomsnittet i fordelingen. Disse testene danner grunnlaget for beregning av p-verdi og for vurdering av om behandlingen gir en statistisk signifikant forskjell i Hb ved to måletidspunktene. Bruk av parret t-test (ikke beskrevet i artikkelen), gav lavere p-verdi enn bruk av Wilcoxon: for lavdosejern 0,0002 versus 0,0004, og for høydosejern 0,003 versus 0,005. Vi har brukt anerkjente statistiske metoder for å vurdere forskjell mellom parvise data i to målesett. Det kan virke som om Sandvik mener dette er feil uten at hun har utdypet det nærmere. Jeg takker for en interessant diskusjon som hermed avsluttes fra min side.
Litteratur
1. Ulvik RJ, Møller R, Hervig T. Kosttilskudd med jern ved jernmangel. Tidsskr Nor Legeforen
2013; 133: 845 - 9.
2. Altman DG. Practical statistics for medical research. London / New York. Chapman & Hall/CRC, 1991: 187-90.
3. Peat J, Barton B. Medical statistics. A guid to data analysis and critical appraisal. Oxford: Blackwell, 2005: 92.
Effekt av jerntilskudd på Hb
I vår artikkel målte vi Hb før og etter tilskudd med lavdose- og høydosejern (1). Differansen mellom parvise data i de to målesettene var normalfordelt. Tilfeldig varisjon forårsaket av intra-indviduell biologisk variasjon og analytisk variasjon, forutsettes å være den samme ved gjentatt prøve ved to ulike tidspunkt hos samme individ (2). I artikkelen brukte vi Wilcoxon signed rank test som tester om medianen i fordelingen av differansene er lik eller forskjellig fra null (3). Tilsvarende parametrisk test er parret t-test for gjennomsnittet i fordelingen. Disse testene danner grunnlaget for beregning av p-verdi og for vurdering av om behandlingen gir en statistisk signifikant forskjell i Hb ved to måletidspunktene. Bruk av parret t-test (ikke beskrevet i artikkelen), gav lavere p-verdi enn bruk av Wilcoxon: for lavdosejern 0,0002 versus 0,0004, og for høydosejern 0,003 versus 0,005. Vi har brukt anerkjente statistiske metoder for å vurdere forskjell mellom parvise data i to målesett. Det kan virke som om Sandvik mener dette er feil uten at hun har utdypet det nærmere. Jeg takker for en interessant diskusjon som hermed avsluttes fra min side.
Litteratur
1. Ulvik RJ, Møller R, Hervig T. Kosttilskudd med jern ved jernmangel. Tidsskr Nor Legeforen
2013; 133: 845 - 9.
2. Altman DG. Practical statistics for medical research. London / New York. Chapman & Hall/CRC, 1991: 187-90.
3. Peat J, Barton B. Medical statistics. A guid to data analysis and critical appraisal. Oxford: Blackwell, 2005: 92.