Strålende kronikk og i samsvar med veilederopplevelsen min økende de siste 15 årene.
Dette tema må inn på grunnkursene i allmennmedisin og i veiledningsgruppe i alle ASA-spesialiteter. Så må man få det inn i introduksjonsukene for LIS1 i sykehus og på oppstart LIS1 i distrikt (jeg tar det med 0109). Det tar lengre tid å bygge inn på universitetene, men er kjempeviktig.
Denne kronikken er viktig. Selv sitter jeg i komiteen for delprøven i samfunnsmedisin, som er en del av den nasjonale flervalgseksamen på 6. året. Her har jeg gjentatte ganger tatt til orde for at vi burde kunne lage oppgaver med flere riktige svar, og gi studentene mulighet til å levere en tilhørende begrunnelse for svaret de har valgt. Vi trenger reflekterte leger, som er i stand til å begrunne hvorfor de velger løsning A for fru Hansen, men for Herr Sivertsen, som har samme diagnose, så tilsier hans kontekst og nærmiljø at vi heller velger løsning B.
Å begrunne sine valg fjerner ikke usikkerheten, men det å utvikle en begrunnelse sammen med pasienten, gir både pasient og lege større aksept for usikkerhetene som ligger der, og forståelse for det valget som så blir tatt. Svært mange av de samfunnsmedisinske problemstillingene handler om å gjøre en balansert avveiing av flere hensyn. Fordi formatet er flervalgsoppgaven, så blir eksamensspørsmålene ofte knyttet opp mot det som kan «huskes». Som kronikkforfatterne skriver, når eksamen baserer seg på enten gale eller riktige svar, så er det ikke så rart om studentene utvikler en forenklet todelt svart-hvitt forståelse av verden.
Kasuistikkoppgaver som PBL, LSB og TBL er en god arena for å diskutere ulike reelle kliniske situasjoner som nesten alltid innebærer en grad av usikkerhet i både diagnostisering og behandling. Erfaringsmessig liker studentene slike oppgaver, der kunnskap og meninger brynes mot hverandre. Jeg hører studentene fortelle diskusjonene de har seg i mellom er det de lærer mest av. På UiO eksponeres studentene for dette helt fra første semester. Dessverre er oppmøte til denne type undervisning variabelt, særlig når det nærmer seg eksamen, og det kan virke som om dette problemet har tiltatt etter koronapandemien. En mulighet til å øke fokus på denne type læring er å legge inn flere kasuistikker i eksamensoppgavene. Dette kan vi diskutere i lærerkollegiet.
Får du ikke vist PDF-filen eller vil lagre filen, kan du høyreklikke på PDF-ikonet. Velg «Lagre mål/fil som..» og hent så opp PDF-filen i for eksempel Acrobat Reader.
Strålende kronikk og i samsvar med veilederopplevelsen min økende de siste 15 årene.
Dette tema må inn på grunnkursene i allmennmedisin og i veiledningsgruppe i alle ASA-spesialiteter. Så må man få det inn i introduksjonsukene for LIS1 i sykehus og på oppstart LIS1 i distrikt (jeg tar det med 0109). Det tar lengre tid å bygge inn på universitetene, men er kjempeviktig.
Denne kronikken er viktig. Selv sitter jeg i komiteen for delprøven i samfunnsmedisin, som er en del av den nasjonale flervalgseksamen på 6. året. Her har jeg gjentatte ganger tatt til orde for at vi burde kunne lage oppgaver med flere riktige svar, og gi studentene mulighet til å levere en tilhørende begrunnelse for svaret de har valgt. Vi trenger reflekterte leger, som er i stand til å begrunne hvorfor de velger løsning A for fru Hansen, men for Herr Sivertsen, som har samme diagnose, så tilsier hans kontekst og nærmiljø at vi heller velger løsning B.
Å begrunne sine valg fjerner ikke usikkerheten, men det å utvikle en begrunnelse sammen med pasienten, gir både pasient og lege større aksept for usikkerhetene som ligger der, og forståelse for det valget som så blir tatt. Svært mange av de samfunnsmedisinske problemstillingene handler om å gjøre en balansert avveiing av flere hensyn. Fordi formatet er flervalgsoppgaven, så blir eksamensspørsmålene ofte knyttet opp mot det som kan «huskes». Som kronikkforfatterne skriver, når eksamen baserer seg på enten gale eller riktige svar, så er det ikke så rart om studentene utvikler en forenklet todelt svart-hvitt forståelse av verden.
Kasuistikkoppgaver som PBL, LSB og TBL er en god arena for å diskutere ulike reelle kliniske situasjoner som nesten alltid innebærer en grad av usikkerhet i både diagnostisering og behandling. Erfaringsmessig liker studentene slike oppgaver, der kunnskap og meninger brynes mot hverandre. Jeg hører studentene fortelle diskusjonene de har seg i mellom er det de lærer mest av. På UiO eksponeres studentene for dette helt fra første semester. Dessverre er oppmøte til denne type undervisning variabelt, særlig når det nærmer seg eksamen, og det kan virke som om dette problemet har tiltatt etter koronapandemien. En mulighet til å øke fokus på denne type læring er å legge inn flere kasuistikker i eksamensoppgavene. Dette kan vi diskutere i lærerkollegiet.