Kartlegging av psykiske symptomer hos nyankomne flyktninger

Diskusjon

Vi fant i vår studie at tre av fire nyankomne flyktninger som retrospektivt ble vurdert å ha høy risiko for psykisk sykdom basert på helsekartlegging tre måneder etter ankomst, senere ble registrert med psykiske symptom, mot 10 % av dem med lav risiko. Hos en fjerdedel var risikoen for psykisk sykdom ikke mulig å vurdere på grunn av mangelfulle journalopplysninger.

Manglende eller ufullstendig helsekartlegging, og dertil mulighet for retrospektivt å vurdere risiko for senere psykisk sykdom, syntes å forekomme hyppigere ved Hommelvik legekontor sammenliknet med Senter for migrasjonshelse. Helsekartleggingen i Hommelvik ble gjennomført av fastleger og LIS1-leger, mens Senter for migrasjonshelse har et tverrfaglig team bestående av leger, (helse)sykepleiere, fysioterapeut, psykolog, sosionom og språkkonsulenter. Det kan gi bedre forutsetning for en strukturert helsekartlegging. Flere kommuner, blant annet Malvik, har etablert tverrfaglige migrasjonshelseteam de senere årene. Vi vet imidlertid lite om tverrfaglige migrasjonshelseteam eller fastlege har bedre forutsetninger for å følge opp symptomer som avdekkes ved kartlegging. Gitt den økende erfaringen med helsekartlegging i kommunene, er det grunn til å tro at andelen med ufullstendig kartlegging har gått ned.

Vår studie gir ikke grunnlag for å vurdere validiteten av Helsedirektoratets anbefalte kartlegging, blant annet fordi Senter for migrasjonshelse brukte en egen mal for kartleggingen og ikke Helsedirektoratets skjema. Videre vet vi lite om i hvilken grad innføringen av veilederen versus organiseringen av tjenestene har betydning for hvordan flyktninger med psykiske plager identifiseres og følges opp. Usystematisk implementering av helsekartlegging kan også medføre usystematisk oppfølging (16). I en europeisk systematisk oversiktsartikkel fra 2019 fant man et underforbruk av psykiske helsetjenester blant flyktninger, til tross for høyere forekomst av psykisk sykdom (17). En rekke barrierer kan forklare dette misforholdet (18).

Vår studie har en rekke begrensninger, som retrospektiv design samt ulik kartlegging, studieperiode og oppfølgingstid ved det to studiestedene. Samlet har den også en begrenset utvalgsstørrelse. Det ble i forkant av studien utført styrkeberegning for å anslå hvor mange man trengte for å påvise forskjell i prevalens av psykiske symptomer på 10 % eller mer mellom risikogruppene. Beregningen estimerte behov for 246 deltakere. Dette viste seg tidlig å være urealistisk. Blant årsakene til det var skifte av journalsystem ved Senter for migrasjonshelse og dertil kortere inklusjonsperiode og oppfølgingstid. Vi hadde dermed ikke forutsetninger for planlagte regresjonsanalyser. Våre funn må følgelig tolkes med forsiktighet, da det ikke er tatt høyde for eventuelle konfunderende faktorer. En større studie vil ha mulighet til blant annet å stratifisere deltakere etter landbakgrunn, se mer detaljert på diagnoser i oppfølgingstiden, oppfølging i spesialisthelsetjenesten samt samsvar mellom funn ved helsekartleggingen og grad av senere integrering.

Vi hadde ikke tilgang til pasientjournaler fra andre fastlegekontorer, kommunale tjenester eller spesialisthelsetjenesten i denne studien. Det må derfor tas høyde for underrapportering av psykisk sykdom. Videre er skillet mellom normalreaksjoner og psykiske symptom ved kartlegging til en viss grad basert på subjektive vurderinger, som kan medføre feilklassifiseringer. Det må også tas høyde for at personer med psykiske symptomer i oppfølgingstiden ikke nødvendigvis har hatt kontakt med helsetjenesten.

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) publiserte i 2021 en rapport om helse- og omsorgstilbudet til nyankomne flyktninger (19). Bakgrunnen for undersøkelsen var den såkalte Tromsø-tragedien, der en flyktning druknet seg selv og sine tre barn. Rapporten konkluderte med at Helsedirektoratets veileder er et av flere verktøy som «i for liten grad er tatt i bruk». Vi mener derfor at det er behov for en grundig gjennomgang av hvorvidt Helsedirektoratets veileder følges hos kommunale migrasjonshelsetjenester og fastleger, hvordan dette er organisert og hva konsekvensene er. Først da kan man bedre vurdere hvilken organisering som kan være mest hensiktsmessig.

I denne studien har vi forsøkt å undersøke om man ved hjelp av helsekartlegging av traumer og psykiske symptomer tre måneder etter bosetting klarer å identifisere flyktninger som senere viser psykiske symptomer. Til tross for flere begrensninger kan resultatene tyde på at slik kartlegging kan fange opp personer som senere har behov for oppfølging grunnet psykiske symptomer. Studien understreker behovet for ytterligere forskning for å forbedre kunnskapen om helsekartlegging og helsetjenester for flyktninger.