Uønsket variasjon – ønsket endring

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Nasjonal operativ gruppe for revurdering arbeider for å redusere helsetjenester med uønsket variasjon og lav helsegevinst.

    Illustrasjon: Tidsskriftet
    Illustrasjon: Tidsskriftet

    Leger ønsker samvittighetsfullt å tilby pasientene den beste behandlingen, i tråd med gjeldende anbefalinger. Derfor skulle man tro at like sykdommer utredes og behandles likt. Selv om forekomsten av de fleste medisinske tilstander er jevnt fordelt i befolkningen, viser helseatlas fra Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE) forbløffende stor geografisk variasjon i utredning og behandling ved norske sykehus (1). Over dobbelt så mange skjeve tær korrigeres med kirurgi i Møre og Romsdal sammenlignet med Østfold, og dobbelt så mange barn i Nord-Trøndelag får dren i øret sammenlignet med jevnaldrende i nabofylket Nordland – for å nevne to eksempler blant mange.

    Helseatlas viser forbløffende stor geografisk variasjon i utredning og behandling ved norske sykehus

    Dersom variasjonen ikke kan knyttes opp til forskjeller i sykelighet, tyder det på at deler av befolkningen blir under- eller overbehandlet. Begge deler defineres som uønsket variasjon og er en kilde til bekymring. Ikke minst fordi valg av feil metode og feil indikasjon er de vanligste årsakene til utbetalinger fra Norsk pasientskadeerstatning (2), og fordi det oppstår en pasientskade ved omtrent 12 % av sykehusoppholdene i Norge (3).

    På verdensbasis anslås det at 60 % av utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten har høy nytte i forhold til kostnad og risiko, 30 % har usikker eller lav nytte, mens 10 % utsetter pasienten for risiko uten noen påviselig nytte (4). Vi vet svært lite om hvordan denne fordelingen er i Norge.

    Nasjonal operativ gruppe for revurdering

    Nasjonal operativ gruppe for revurdering

    I 2019 gav Helse- og omsorgsdepartementet de regionale helseforetakene i oppdrag å fase ut behandlingsmetoder uten dokumentert effekt. I den forbindelse ble det utredet om Nye metoder var like godt egnet til å revurdere og utfase eksisterende behandlingstilbud som å vurdere og innføre nye tilbud (5). Da det rådet usikkerhet om dette, vedtok de regionale helseforetakene i 2023 å etablere et eget interregionalt oppdrag for identifisering, revurdering og utfasing av helsetjenester med lav helsegevinst.

    Helsetjenester med lav helsegevinst er definert som utredning og behandling hvor antatt helsegevinst ikke står i forhold til den medfølgende risikoen og kostnaden (6). Enkelte mener at miljøkostnader også bør inngå i denne vurderingen.

    Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering fikk i oppdrag å koordinere og lede en nyopprettet nasjonal operativ gruppe for revurdering bestående av representanter fra de regionale helseforetakene og med de regionale fagdirektørene som styringsgruppe.

    Aktuelle helsetjenester for revurdering er basert på kriteriene risiko, pasientvolum og kostnad. I dette arbeidet benyttes helseatlas og kliniske dashbord, som viser geografisk distribusjon av forbruksrater i Norge for ulike helsetjenester (1). I tillegg støtter revurderingsgruppen seg på internasjonale programmer for å redusere helsetjenester med lav helsegevinst (6–9), den medisinske litteraturen samt Legeforeningens Gjør kloke valg-kampanje (10).

    Når helsetilbud med usikker eller antatt lav helsegevinst er identifisert, presenteres disse for styringsgruppen, som avgjør hvilke helsetilbud som skal revurderes. Deretter opprettes nasjonale faggrupper med eksperter fra alle helseregionene og et sekretariat fra Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering.

    Målet er at faggruppene bruker sin ekspertise til å vurdere helsetilbudet i lys av nyeste forskning og gjeldende beste praksis, og arbeidet skal munne ut i en anbefaling med plan for tiltak. Anbefalingen og tiltaksplanen forelegges de regionale brukerutvalgene, før styringsgruppen tar den endelige beslutningen om implementering. Slik sikres en felles forståelse og forankring i både fagmiljøet og ledelsen.

    Målet er at faggruppene bruker sin ekspertise til å vurdere helsetilbudet i lys av nyeste forskning og gjeldende beste praksis

    De første innsatsområdene er (i) akromionreseksjon ved impingementsyndrom og sutur av degenerativ rotatorcuffruptur (11), (ii) gastroskopi av pasienter under 45 år uten tilleggssymptomer og (iii) invasiv utredning og behandling av pasienter med kronisk myokardiskemi.

    Kunnskap alene endrer ikke praksis

    Kunnskap alene endrer ikke praksis

    Man skulle tro at helsepersonell og sykehus ikke vil være bekjent av at egen praksis avviker fra normalen. Men selv med anbefalinger forankret i både fagmiljø og ledelse viser studier at tiltakene likevel ofte ikke får forventet gjennomslag (12, 13). Det er altså langt fra nok å peke på situasjonen for å skape endring, og det er dessuten uklart hvilke tiltak som kan skape endring (14). Evaluering av ulike kampanjer har vist at det å utarbeide anbefalinger for reduksjon av helsetjenester med lav helsegevinst ikke er tilstrekkelig til å endre klinisk praksis (15, 16). Det er derfor ikke åpenbart hvordan den nasjonale gruppen best kan løse revurderingsoppdraget, men vi har gjort oss noen tanker vi ønsker å presentere.

    Nasjonal operativ gruppe for revurdering har først og fremst i oppdrag å redusere helsetjenester med lav helsegevinst og å fremme beste praksis. I denne sammenhengen er det viktig å være klar over at variasjon i helsetjenesteforbruk oftest er et tegn på manglende faglig konsensus eller ulik behandlingskapasitet (17). Dessuten utelukker fravær av variasjon i seg selv verken under- eller overbehandling (18). Ved mange tilstander mangler klare retningslinjer for beste praksis, og man vet heller ikke hvor de ulike behandlingsratene bør ligge. Slik oppstår såkalt preferansestyrt variasjon (17). Gruppen forsøker å redusere dette gjennom faggrupper som utarbeider klare forskningsbaserte anbefalinger det kan skapes konsensus om. En felles prosedyrebank som metodebok.no eller tydelige anbefalinger som i Gjør kloke valg-kampanjen bidrar forhåpentligvis til en felles standard for god praksis.

    Ved begrenset kunnskap om variasjon innenfor et helsetilbud, kan to prinsipper bidra til en foreløpig pragmatisk tilnærming: (i) All variasjon i kapasitet og kvalitet på nødvendige helsetjenester er i utgangspunktet uønsket, og (ii) gjennomsnittlig, eller i noen tilfeller laveste, forbruksrate i Norge skal være veiledende.

    Rudolfsen og medarbeidere har demonstrert en interessant tilnærming for å beregne «optimal» behandlingsrate (19). Ved å kombinere kliniske utfallsmål fra Nasjonalt kvalitetsregister for ryggkirurgi med publiserte operasjonsrater i de tilhørende opptaksområdene, kunne de vist at dose-respons-kurven hadde et knekkpunkt der økende behandlingsrater var assosiert med lavere behandlingseffekt. Vi tror denne tilnærmingen kan brukes på flere områder for å beregne marginalnytten av ulike helsetjenesters forbruksrater. Det er da viktig å forstå at slike rater er veiledende og ikke en «kvote», ettersom feil pasientseleksjon likevel kan forekomme. I alle tilfeller, og særlig der det råder uenighet om beste praksis, bør pasientens preferanse ivaretas gjennom medvirkningsprosessen Samvalg (20).

    Hvordan komme uønsket praksis til livs?

    Hvordan komme uønsket praksis til livs?

    Mengden utredning og behandling i sykehus avhenger også av fastlegenes rolle som portvokter. Denne funksjonen er bedre i varetatt når fastlegen kjenner sine pasienter godt (21). Roczniewska og medarbeidere har nylig vist at svenske allmennpraktikere var tilbøyelige til å etterkomme pasientens ønske om en undersøkelse eller behandling med forventet lav helsegevinst hvis denne var lite ressurskrevende og legen ikke hadde åpenbare motforestillinger (22). Frykt for å overse alvorlig sykdom var oppgitt som den vanligste årsaken til økt testing (utredning). Men økt testing er ikke uproblematisk. Det kan føre til falskt positive resultater og tilfeldige funn, som både er ressurskrevende for helsevesenet og belastende for pasienten. Tilsynelatende «uskyldige» undersøkelser kan dermed starte uheldige ringvirkninger som ender i overdiagnostisering, ventelister og overbehandling. Fordi en unødvendig henvisning likevel kan være vanskelig å avvise, blir ofte en pragmatisk løsning det å sette en lang behandlingsfrist, hvilket øker ventetidene i spesialisthelsetjenesten (23). Faglige veiledere og retningslinjer bør derfor være oppdaterte, utvetydige og samstemte i sine anbefalinger.

    Mengden utredning og behandling i sykehus avhenger også av fastlegenes rolle som portvokter

    Det kan virke logisk at avvikling av helsetjenester med lav helsegevinst reduserer kostnader og dermed bedrer sykehusets økonomi. Men ifølge Kroon og medarbeidere mislykkes ofte prosjekter med kun kostnadsreduksjon som mål fordi om lag 80 % av driftskostnadene ved sykehus er tilnærmet «faste» og derfor upåvirket av aktiviteten (24). Å redusere faste kostnader er selvfølgelig mulig, men tidkrevende. Poliklinikker, operasjonsstuer og andre helsetjenester bør derfor bestrebe seg på å endre pasienttilbudet til helsetjenester med dokumentert høyere helsegevinst (24). Trolig er subspesialister ved små lokalsykehus, uten tilstrekkelig pasientgrunnlag, en utfordring i en slik omstillingsprosess.

    Helsepersonellkommisjonen påpeker et fremtidig økende misforhold mellom sysselsettingen i helsevesenet og en aldrende befolkning (25). Dagens praksis er ikke bærekraftig på sikt, og reduksjon av helsetjenester med lav helsegevinst må settes høyt på agendaen. I dette arbeidet spiller også økonomiske insentiver en viktig rolle, og reduserte behandlingstakster for helsetjenester med lav helsegevinst vil kunne være et nødvendig virkemiddel for å stimulere til ønsket prioritering.

    Kommentarer  ( 4 )
    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel

    Anbefalte artikler