«Man vet ikke alltid selv hva man trenger»
Andre uttrykte at det var vanskelig å selv ta kontakt med hjelpeapparatet, for eksempel fordi de manglet overskudd og/eller hadde en tendens til å bagatellisere sine egne reaksjoner. Enkelte tenkte at andre rammede trengte hjelpen mer enn dem, og ville ikke belaste hjelpeapparatet på deres bekostning. Andre sa at de ikke visste hvor de skulle ta kontakt eller hva de hadde behov for. En deltager beskrev det slik:
« (…) og spesielt hva man trenger, man vet ikke alltid selv hva man trenger… i hvert fall ikke hva som finnes av hjelp, og hva som er greit, det hadde vært fint…noen man kunne ringe som hadde litt oversikt og kunne hjulpet videre, og også kanskje fulgte opp litt, fordi med alle telefonene som jeg tok for å prøve å få hjelp, så var det fremdeles aldri snakk om noen oppfølging, altså over tid»
Flere uttrykte forståelse for at dette var en stor hendelse, med mange rammede. En beskrev det slik:
«Jeg skjønner jo veldig godt at det var utrolig mange som var rammet her, så det var vanskelig å holde oversikt. Og selvfølgelig, jeg skjønner jo at det er vanskelig å ringe [mange hundre] personer, men jeg tenker at i den situasjonen jeg var i, og mange andre også sier det samme her; at den dørstokkmilen for å ringe en eller annen krisetelefon eller noe sånt, den er litt stor. Så jeg vet ikke om det er for mye å forvente, men hvis noen hadde ringt meg og sagt: «Hei, vi vet at du var der, vi vet at du kanskje kunne trenge noe, her er en mulighet, kom til oss, skal vi sette opp en time…», hva som helst. Altså, egentlig bare slippe å ta initiativet selv, det kan hende det er mye for langt, men jeg tenker det hadde vært utrolig nyttig.»