SS-leiren Sennheim
Oddvar fikk ingen fysiske skader av sitt fangeopphold, men jeg oppfattet ham som mye rastløs, og mot slutten av livet hadde han nattlige mareritt, der han ropte på tysk i søvne. Han snakket lite om sitt fangenskap, men vi visste at han hadde skrevet en dagbok fra oppholdet. Ingen av oss barna hadde lest den. Da livet nærmet seg slutten, la han imidlertid frem de to håndskrevne dagbøkene i kladdebokformat, på til sammen 160 sider, for å forvisse seg om at vi skulle lese dem (6) .
Min far skulle opp til det som den gang het 3. avdeling medisin i oktober 1943 da han og flere kolleger ble angitt og arrestert av tyskerne. Sammen med 39 andre studenter satt han på Bredtveit fengsel i Groruddalen før han ble overført til Stavern. Deretter ble han sendt med fangeskipet Donau til Stettin i Polen sammen med de andre arresterte studentene. Derfra ble rundt halvparten av dem sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald ved Weimar, mens de fleste andre ble sendt til en SS-leir i Sennheim i Alsace, i det som i dag er Frankrike (1) .
Leirledelsen forsøkte å omvende dem til nazistenes raseideologi, men lyktes ikke. Studentene nektet å ha nazisymboler på jakker, belter og luer, og fikk til slutt gjennomslag for dette
Min far kom først til Sennheim. For SS var det et paradoks at unge norske akademikere, som de så på som eliten av den ariske, germanske rase, kunne motsette seg nasjonalsosialismens ideer. Leirledelsen forsøkte å omvende dem til nazistenes raseideologi, men lyktes ikke (7) . Studentene nektet å ha nazisymboler på jakker, belter og luer, og fikk til slutt gjennomslag for dette.
Under oppholdet i Sennheim fikk to av studentene meningokokkmeningitt og døde. Det var mange som hadde feber, hodepine og antydning til meningisme, skriver min far. De var rundt 170 mann fordelt på to rom, og rundt 120 fordelt på tre rom. Per Oeding (1916–2003), som senere ble professor i mikrobiologi i Bergen, hadde allerede som student god erfaring i mikrobiologi. Han overtalte leirledelsen til at samtlige norske fanger ble screenet for meningokokker. Av de ca. 250 som ble screenet, hadde over 40 mann, dvs. 15–20 %, meningokokker i halsen. Disse ble isolert i 3–4 uker, og det kom ikke flere tilfeller av meningitt. Det er godt dokumentert at det å bo tett på hverandre og samtidig være utsatt for harde fysiske anstrengelser, som studentene ble, øker risikoen for utbrudd av meningokokksykdom (8) .
Studentene i Oslo arresteres 30. november 1943. Foto: UiO / CC BY 2.0
Sammen med 35 andre studentfanger ble min far to ganger sendt til Freiburg for å studere. Der fikk de gå omkring som relativt frie menn. Min far deltok i undervisningen på Kvinneklinikken i byen, men det siste oppholdet ble kort.
I dagboken skriver han: «Fra vårt siste Freiburgopphold vil bombeangrepet 27. november bite seg fast i mitt minne for alltid. Det var fælt, men nødvendig for å beseire disse forbannede tyskere» (6) . I løpet av 20 minutter ble det sluppet ca. 3 000 bomber som drepte ca. 2 100 og såret 6 300 personer. Far fortalte at det etter bombingen lå lemmer og andre kroppsdeler spredt rundt i området rundt jernbanestasjonen. De norske studentene gjorde en stor innsats med å redde sårede og døde ut av ruinene. Medisinstudentene blant dem fikk god bruk for sine kunnskaper. Én av studentene døde av skader etter bombingen.
Det ble en dramatisk reise. Først over Rhinen og så til fots gjennom Schwarzwald, preget av livsfarlige konfrontasjoner med sadistiske fangevokterne, kulde, matmangel, sult, gnagsår, søvnmangel og eksistensiell frykt
Senere på høsten 1944, da frontlinjen nærmet seg Sennheim, skulle studentene overføres til Buchenwald. Det ble en dramatisk reise. Først over Rhinen og så til fots gjennom Schwarzwald, preget av livsfarlige konfrontasjoner med sadistiske fangevokterne, kulde, matmangel, sult, gnagsår, søvnmangel og eksistensiell frykt. I landsbyen Burkheim ble studentene beordret til å grave skyttergraver, noe alle nektet å gjøre under oppstillingen foran rådhuset, selv under trussel om å bli drept (1) .
De siste fire dagene av reisen ble de innelåst i kuvogner nesten uten mat og vann for å fraktes med tog til Buchenwald. Ved ankomst var tilstanden kritisk for mange av dem (1, 7) .