Det er blitt vanlig å benevne eutanasi og assistert selvmord med samlebetegnelsen dødshjelp (1, 2). I denne studien defineres eutanasi som at en lege med hensikt forårsaker en persons død ved å injisere dødbringende medikamenter etter at personen frivillig har bedt om det. Legeassistert selvmord er en leges hjelp til selvmord ved å skrive resept på dødbringende medikamenter som personen kan innta selv. Dødshjelp må skilles fra behandlingsbegrensning, som er å avslutte eller ikke starte behandling hos en alvorlig syk pasient (2). Dødshjelp er ulovlig i Norge, men spørsmålet om legalisering blir diskutert i offentligheten (3, 4).
Nederland og Belgia legaliserte dødshjelp i 2002. Etter dette har mange europeiske land diskutert forslag om legalisering i de lovgivende forsamlingene. Spania og Østerrike har nylig vedtatt legalisering av dødshjelp, og England og Wales vedtok høsten 2024 å gå videre med et lovforslag om legeassistert selvmord. Andre, som Finland, har avvist forslag om legalisering (5, 6).
Våren 2025 diskuterte flere politiske partier legalisering av dødshjelp (7). Fremskrittspartiet har et prinsippvedtak om støtte til legalisering, mens Venstre har vedtatt støtte til en utredning. Tilsynelatende har støtten til legalisering av dødshjelp økt blant nordmenn (8), slik den også har i de fleste vesteuropeiske land (9).
Legers innstilling til dødshjelp er trolig et viktig premiss for den politiske debatten, siden leger gjerne er tiltenkt en sentral rolle i vurderingen og utførelsen av dødshjelp. Den norske legeforening avviser dødshjelp. I Etiske regler for leger vedtatt av Legeforeningens landsstyre heter det at «leger skal ikke utføre dødshjelp» (I, §5). I 2022 ba ni leger om at foreningen skulle innta et nøytralt standpunkt (10). Rådet for legeetikk utredet spørsmålet, og sentralstyret vedtok å ikke endre foreningens standpunkt.
Norske legers syn på dødshjelp ble sist undersøkt i 2016 (11). Da fant man at de fleste leger avviste legalisering. Minst avvisende var holdningen til legeassistert selvmord for personer som har «en dødelig sykdom med kort forventet levetid». Her var 47,3 % av respondentene svært uenig og 9,1 % svært enig i legalisering. For andre kliniske situasjoner var det langt færre som støttet legalisering. Flere yngre og ikke-religiøse leger oppga støtte til legalisering. Leger er klart mer avvisende til legalisering enn befolkningen ellers (12). I en undersøkelse av sykepleieres holdninger fant man at disse plasserte seg mellom legene og befolkningen ellers (13). Denne undersøkelsen var riktignok ikke representativ for hele sykepleierpopulasjonen.
I norske holdningsundersøkelser om dødshjelp er det blitt vanlig å la respondentene nyansere sine svar på to måter, slik vi også gjør i vår undersøkelse. For det første kan de markere graden av støtte og motstand på en fempunkts skala fra «svært enig» til «svært uenig». For det andre kan de angi hvorvidt de støtter legalisering for et utvalg av kliniske situasjoner. Vi ønsket å undersøke legers holdninger til dødshjelp i dag og i hvilken grad disse kan ha endret seg fra 2016 til 2024.