Fastlegers praksis og holdninger til sykmelding ved depresjon varierer mye, viser en ny studie.
Illustrasjon: Tidsskriftet
Fastleger må balansere mellom myndighetenes restriktive anbefalinger om sykmelding og pasientenes behov for støtte. Norske retningslinjer anbefaler å unngå sykmelding så langt som mulig ved mild til moderat depresjon (1) . Samtidig blir vel 50 % av pasienter som kommer til lege med depresjon, sykmeldt (2, 3) , de aller fleste relativt kortvarig (2) .
Blant dem som oppfattet sykmelding som en del av behandlingen, var det færre som hadde som mål å unngå sykmelding
Studien, som omfattet 221 fastleger, viste at 67 % svært ofte eller ofte forsøkte å unngå sykmelding for en pasient med depresjon (4) . Samtidig anså 68 % sykmelding som en del av behandlingen, og 16 % tok initiativ til å foreslå dette uten at pasienten selv tok det opp. Blant dem som oppfattet sykmelding som en del av behandlingen, var det færre som hadde som mål å unngå sykmelding.
Blant fastlegene i studien var det 62 % som rapporterte at de svært ofte eller ofte oppfattet spørsmål om sykmelding som hovedårsak til at pasienter med depresjon oppsøkte dem. 46 % mente at pasientens ønske om sykmelding svært ofte eller ofte var uhensiktsmessig. Det var et klart samsvar mellom disse svarene, spesielt blant yngre fastleger. De aldersavhengige forskjellene kan skyldes ulik erfaring og hvordan dette påvirker tolkningen av retningslinjene.
Funnene viser fastlegenes sentrale rolle i sykmeldingsprosessen og deres utfordringer med å balansere pasientenes ønsker og myndighetenes krav
Vi undersøkte også fastlegenes samarbeid med arbeidsgivere og Nav. 95 % av legene rapporterte at de sjelden eller aldri hadde direkte kontakt med arbeidsgivere, men de fleste snakket ofte med pasientene om dialogen med arbeidsplassen. 88 % vurderte samarbeidet med NAV som godt.
Funnene viser fastlegenes sentrale rolle i sykmeldingsprosessen og deres utfordringer med å balansere pasientenes ønsker og myndighetenes krav.
Både fastleger og pasienter trekkes jevnlig fram som «syndebukkene» i den offentlige sykefraværsdebatten, og mange fastleger oppfatter sykmelderrollen som krevende (5) . Pasienten framstilles ofte som den som «krever».
En implikasjon av funnene våre kan være at en del leger må bli flinkere til å si nei. En alternativ tolkning er at fastlegens mål om å unngå sykmelding kan stå i veien for å gi pasienten sykmelding når det er medisinsk begrunnet. Dette kan være spesielt utfordrende for pasienter med depresjon. Redusert funksjon, for eksempel kognitive vansker og lav energi, er vanlige symptomer, men dette kan være vanskelig å uttrykke for pasientene og krevende å evaluere for fastlegen. Kanskje pasientens egen vurdering av sykmeldingsbehov bør tillegges mer vekt?
Studien peker på flere uavklarte spørsmål. Variasjonene i legers sykmeldingspraksis kan ha implikasjoner for likeverdig tilgang til trygdeytelser. Det er også behov for å undersøke hvordan fastleger opplever og tolker anbefalingene i de nasjonale retningslinjene, spesielt i lys av depresjonens kompleksitet og innvirkning på pasientens funksjonsevne og fastlegers kliniske skjønn. Dessuten bør retningslinjene skille tydeligere mellom kort- og langtidssykmelding ved depresjon.