Diskusjon
Blant kvinner mellom 18 og 60 år som deltok i denne undersøkelsen, hadde 17 % gjennomgått kosmetisk kirurgi. Sammen med en annen nylig, men mindre studie, indikerer funnene en betydelig økning i bruk av kosmetisk kirurgi i Norge, sammenlignet med 7,7 % i en studie fra 2003 som brukte de samme spørsmålsformuleringene (7, 10).
Funnene tyder også på en økning i sosial aksept for kosmetisk kirurgi i samme tidsperiode. 74 % av respondentene rapporterte at de kjente noen som hadde gjennomført kosmetisk kirurgi, en oppgang fra 56 % i 2003 (7). Andelen kvinner som hadde fått anbefalt kosmetisk kirurgi av bekjent(e), steg samtidig fra 6 % til 18 %. Resultatene viste også en økning av andelen kvinner som kunne tenke seg å gjennomføre kosmetisk kirurgi, fra 23 % til 52 %, selv om spørsmålsformuleringen her var noe forskjellig.
Et interessant funn er at hele 78 % av kvinner som hadde vært til kosmetisk kirurgi, vurderte det som sannsynlig at de vil gjennomføre et nytt inngrep, sammenlignet med omtrent halvparten av kvinnene som aldri hadde gjennomgått kosmetisk kirurgi. De fleste kvinner rapporterer å være fornøyde med resultatene av kosmetisk kirurgi (14), noe som er en mulig forklaring på deres positive holdning til å gjennomføre flere inngrep. Alternativt kan funnet reflektere at en undergruppe av de som ønsker å gjenta kosmetisk kirurgi, kan ha problemer med kroppsdysmorfofobi (1).
Endringene i interessen for, og forekomsten av ulike typer kosmetisk kirurgi, kan reflektere medisinsk og teknologisk utvikling, samt endringer i markedsføring og kroppsidealer. Kosmetisk brystkirurgi var det vanligste kirurgiske inngrepet i begge tidsperiodene: 49 % i 2003 (7) og 43 % i 2022. Omtrent en tredjedel av kvinnene som oppga at det var noe til svært sannsynlig at de ville komme til å foreta inngrep, ønsket kosmetisk øyekirurgi. Interessen kan muligens forklares av den økte bruken av videomøter, som har ført til økt fokus på ansiktet (1, 2), samt ønske om å motvirke aldringstegn, som tunge øyelokk av kosmetiske og/eller medisinske grunner. Selv om genital kosmetisk kirurgi utgjorde 5 % av ønskede inngrep, var bare 2 % av gjennomgåtte inngrep av denne typen. Dette kan tyde på at intimkirurgi fortsatt er uvanlig, til tross for medieoppslag som antyder det motsatte (15).
Flere av faktorene som var relatert til gjennomgått kosmetisk kirurgi, eller ønske om et kirurgisk inngrep i 2003 (7, 10), var også sentrale i 2022, slik som sosial aksept av kosmetiske operasjoner og negativt kroppsbilde. I tillegg til disse faktorene fant vi at jevnlig bruk av utseendefokuserte medier, uavhengig av alder, hadde sammenheng med å ha gjennomført eller å ønske kosmetisk kirurgi. Samlet støtter funnene betydningen av sosiale normer og mediepåvirkning. Media og personer i nærmiljøet bidrar både til å formidle gjeldende kroppsidealer og gir eksempler på måter å nærme seg disse idealene for de med kroppsmisnøye. Det å snakke om kosmetisk kirurgi med bekjente, samt engasjement på sosiale medier, kan normalisere valget om å foreta slike inngrep, dempe opplevd risiko og spre informasjon om nye kosmetiske prosedyrer (1, 2, 11).
Kvinner som hadde gjennomført kosmetisk kirurgi, skilte seg lite fra de som ønsket seg det med hensyn til kroppsbilde og sosial mediebruk. Det var imidlertid forskjeller i sosial aksept mellom de to gruppene. Dette kan indikere at det å kjenne andre opererte, og å ha blitt anbefalt kosmetisk kirurgi, kan være medvirkende faktorer til det å faktisk ta beslutningen om å gjennomføre kirurgi.
Kvinner som hadde gjennomført eller ønsket kosmetisk kirurgi, var i denne studien eldre og med lavere utdanningsnivå enn de som ikke ønsket kirurgi. Lavere utdanningsnivå ble også funnet av Margraf et al. (16), noe som er blitt knyttet til redusert kapasitet til å innhente og forstå helseinformasjon («health literacy»), samt til å bli lettere påvirket av markedsføring (17). Noe overraskende var det ikke forskjell i bruk av kosmetisk kirurgi relatert til partnerstatus, noe som er funnet i andre studier (1, 2, 16).
En svakhet ved studien som gjør det vanskelig å vurdere endringer over tid i bruk av kosmetisk kirurgi, er at det ble brukt et panelutvalg. Dette er til forskjell fra de to tidligere norske studiene som trakk sine utvalg fra Folkeregisteret (7) og Statistisk sentralbyrås befolkningsdatabase (8). Selvseleksjon kan bidra til overestimering i studier om kosmetisk kirurgi (7–9), og det kan heller ikke utelukkes at det finnes systematiske forskjeller på andre egenskaper og variabler i slike panelutvalg. Det er for eksempel en mulighet for at bruk av telefonintervju gjorde det vanskeligere for noen deltakere å svare på spørsmål om genital kirurgi. Videre var svarprosenten lavere på spørsmål om kroppsvekt og inntekt, slik vi har erfart i andre spørreundersøkelser.
En annen begrensning ved studien var at kosmetisk kirurgi ble kategorisert etter ulike områder på kroppen, i stedet for å spesifisere type kirurgi, som for eksempel fettsuging. Deltakerne ble heller ikke spurt om begrunnelsen for inngrepet var medisinsk, kosmetisk, eller begge deler, eller om inngrepet ble foretatt innenfor privat eller offentlig helsetjeneste.
Den økende eksponeringen for tilnærmet uoppnåelige kroppsidealer i sosiale medier, spesielt hos yngre, samt normalisering og økt markedsføring av kosmetisk kirurgi (18, 19), tilsier økt behov for både videre forskning og forebyggende tiltak. Tiltak som øker evnen til å motstå mediepåvirkning, har vist lovende resultater i å forebygge kroppsmisnøye, motstå kroppspress og redusere ønsket om å endre utseendet hos unge kvinner (20).