Tusen takk for en fin artikkel med oppfordring til leger om å bli mer aktive i debatten (1). Jeg tror du har rett i at mange legger bånd på seg av frykt for arbeidsgiver. Jeg tror heller ikke det bidrar til økt tillit i befolkningen, eller god folkeopplysning, når hele helseforetak kun har en stemme ut i verden - via kommunikasjonsrådgivere. Her bør fagstemmene heller løftes.
Så er det nok ikke kun arbeidsgiver som fører til at leger ikke tør ytre seg, men også lovverket. Grove, hatefulle eller diskriminerende ytringer kan ifølge straffelovens § 185 straffes med bøter eller fengsel (2). Lovverket skal beskytte folk mot hat grunnet hudfarge, nasjonal og etnisk opprinnelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og nedsatt funksjonsevne, men ikke hat pga. kjønn. Det er kanskje grunnen til at vi kvinner må tåle å høre russesanger og annen popmusikk der vi omtales i særdeles nedlatende ordelag.
Loven skal også beskytte folk mot ringeakt grunnet religion eller livssyn. Da fatwaen mot Salman Rushdie ble kjent, var det noen av oss som ristet på hodet av at noen gadd føle seg krenket av blasfemi. Vi hadde vel kommet lenger enn det i Vesten (3,4)? Hat og ringeakt er dog vage begreper, og tolkningen av lovverket endres med tidene. Det samme gjør folks krenkbarhet.
Dersom man risikerer tiltale eller til og med straff for å skrive noe som andre kan oppfatte som krenkende, eller som en nedvurdering av deres menneskeverd – hvor er vår rettssikkerhet? Det er tilfeller i Norge der aktører mister både jobb og rykte for uttalelser som det er vanskelig å fatte at kan være problematiske, nettopp fordi grupper definerer seg som spesielt sårbare og derved truet og krenket (5).
For ti-femten år siden stod jeg selv midt i en betent debatt om menneskeverd, selektiv abort og hva som er et verdig liv. Slike debatter ender raskt i skyttergravene. Det var mye skittkasting, mange nedrige ord i kommentarfeltene på nett, grove krenkelser av mitt barn, i tillegg til uttalelser som kunne likne trusler.
I alle vanskelige medisinske etiske debatter – abort, eutanasi, surrogati og transmedisin – vil noen bli såret eller krenket. Det betyr ikke at vi kan la være å diskutere.
Jeg vil forbeholde meg retten til å bli krenket, retten til å bli latterliggjort, retten til å utsettes for diskriminerende og hatefulle ytringer, både mot nevnte barn og meg selv, heller enn å leve i et samfunn med begrenset ytringsfrihet. Med begrensninger vil glidninger av hva som er akseptable ytringer variere og kunne misbrukes av de som sitter med makten.
Ord kan og bør bekjempes med ord. Et samfunn som ikke lenger tør ta de vanskeligste diskusjonene av frykt for å såre noen, vil ikke utvikle seg i en sunn retning.
Så lenge det er begrensninger i ytringsfriheten er det ønskelig med mer oppklaring rundt hvilke debatter vi kan ta og hvordan vi kan ta dem, uten å risikere å komme på kant med arbeidsgiver eller loven. Kanskje er det ikke bare jeg som har dårlig samvittighet fordi jeg tier i de vanskeligste, men nødvendige debattene?
Hvordan kan man ta de betente debattene?
Tusen takk for en fin artikkel med oppfordring til leger om å bli mer aktive i debatten (1). Jeg tror du har rett i at mange legger bånd på seg av frykt for arbeidsgiver. Jeg tror heller ikke det bidrar til økt tillit i befolkningen, eller god folkeopplysning, når hele helseforetak kun har en stemme ut i verden - via kommunikasjonsrådgivere. Her bør fagstemmene heller løftes.
Så er det nok ikke kun arbeidsgiver som fører til at leger ikke tør ytre seg, men også lovverket. Grove, hatefulle eller diskriminerende ytringer kan ifølge straffelovens § 185 straffes med bøter eller fengsel (2). Lovverket skal beskytte folk mot hat grunnet hudfarge, nasjonal og etnisk opprinnelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og nedsatt funksjonsevne, men ikke hat pga. kjønn. Det er kanskje grunnen til at vi kvinner må tåle å høre russesanger og annen popmusikk der vi omtales i særdeles nedlatende ordelag.
Loven skal også beskytte folk mot ringeakt grunnet religion eller livssyn. Da fatwaen mot Salman Rushdie ble kjent, var det noen av oss som ristet på hodet av at noen gadd føle seg krenket av blasfemi. Vi hadde vel kommet lenger enn det i Vesten (3,4)? Hat og ringeakt er dog vage begreper, og tolkningen av lovverket endres med tidene. Det samme gjør folks krenkbarhet.
Dersom man risikerer tiltale eller til og med straff for å skrive noe som andre kan oppfatte som krenkende, eller som en nedvurdering av deres menneskeverd – hvor er vår rettssikkerhet? Det er tilfeller i Norge der aktører mister både jobb og rykte for uttalelser som det er vanskelig å fatte at kan være problematiske, nettopp fordi grupper definerer seg som spesielt sårbare og derved truet og krenket (5).
For ti-femten år siden stod jeg selv midt i en betent debatt om menneskeverd, selektiv abort og hva som er et verdig liv. Slike debatter ender raskt i skyttergravene. Det var mye skittkasting, mange nedrige ord i kommentarfeltene på nett, grove krenkelser av mitt barn, i tillegg til uttalelser som kunne likne trusler.
I alle vanskelige medisinske etiske debatter – abort, eutanasi, surrogati og transmedisin – vil noen bli såret eller krenket. Det betyr ikke at vi kan la være å diskutere.
Jeg vil forbeholde meg retten til å bli krenket, retten til å bli latterliggjort, retten til å utsettes for diskriminerende og hatefulle ytringer, både mot nevnte barn og meg selv, heller enn å leve i et samfunn med begrenset ytringsfrihet. Med begrensninger vil glidninger av hva som er akseptable ytringer variere og kunne misbrukes av de som sitter med makten.
Ord kan og bør bekjempes med ord. Et samfunn som ikke lenger tør ta de vanskeligste diskusjonene av frykt for å såre noen, vil ikke utvikle seg i en sunn retning.
Så lenge det er begrensninger i ytringsfriheten er det ønskelig med mer oppklaring rundt hvilke debatter vi kan ta og hvordan vi kan ta dem, uten å risikere å komme på kant med arbeidsgiver eller loven. Kanskje er det ikke bare jeg som har dårlig samvittighet fordi jeg tier i de vanskeligste, men nødvendige debattene?
Litteratur:
1. Strømme V. Leger kan ytre seg mer. Og bør gjøre det. Tidsskr Nor Legeforen 2024; 144. doi: 10.4045/tidsskr.24.0363
2. LOV-2005-05-20-28. § 185. Hatefulle ytringer. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-5#%C2%A7184 Lest 26.8.2024.
3. Riaz W. Demonstrasjoner og attentatforsøk: Slik påvirket Rushdies bok Norge. Aftenposten 13.8.2022. https://www.aftenposten.no/verden/i/OrGL5E/demonstrasjoner-og-attentatforsoek-slik-paavirket-rushdies-bok-norge Lest 26.8.2024.
4. Journalisten. Fatwaen mot Rushdie. https://www.journalisten.no/fatwa-iran-salman-rushdie/fatwaen-mot-rushdie/136439 Lest 26.8.2024.
5. Eliassen H. Rianne Vogels vant – oppsigelsen var usaklig. Tv2.no 9.5.2023. https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/rianne-vogels-vant-oppsigelsen-var-usaklig/15658515/ Lest 26.8.2024.