Alv Dahl har mange spørsmål. Han stiller et viktig spørsmål vedrørende det å gi enda flere oppgaver til leger som er presset på tid, men vi vil hevde at vi ved å inkludere det eksistensielle perspektivet vil kunne spare ressurser på sikt. Og at det er bio-delen av den biopsykososiale modellen (BPSM) som får forrang per i dag, er kan hende riktig. Vi vet at medisinstudenter får opplæring i bruk av BPSM, og håper den også brukes ved problembasert læring. Vi mener at det ikke nødvendigvis er noen forskjell på BPSM, «fire gode vaner» og pasientsentrert tilnærming, da alle tre tar utgangspunkt i det som er viktigst for pasienten. Om BPSM bør ha en takst i Normaltariffen og i DRG-systemet, har vi ingen sterke meninger om, men det bør absolutt inn som læringsmål i alle spesialiteter. Vi har ikke svar på hvorfor BPSM ikke er nevnt i pakkeforløpet for psykiske lidelser eller i «Opptrappingsplan for psykisk helse 2023-2033», og har ikke sett nærmere på hvorvidt det finnes studier som kartlegger bruken av modellen i klinisk virkelighet. Ingen av disse spørsmålene, uansett svar, vil vi hevde taler imot at modellen bør utvides.
Tjensvoll mener derimot at eksistensielle kriser ikke er et medisinsk anliggende, og at det vil være menneskelig uverdig å gjøre dette til et biopsykososialt spørsmål. Det er sterke ord. Vi mener ikke det er snakk om å "objektivisere", men snarere om å åpne opp for å inkludere enda en side ved pasientens subjektivitet, altså hvordan sykdommen påvirker eksistensielle forhold hos pasienten. Vi er helt enig i at den eksistensielle krisen er en subjektiv opplevelse på samme måte som mye av det andre vi jobber med i medisinen. Vi er også helt enig i at det eksistensielle også kan ha et religiøst anliggende, og at enkeltmenneskes forhold til sin egen religion må tas med i samtalen. Tjensvoll sine argumenter endrer altså ikke på vår oppfatning om at den eksistensielle samtalen er viktig og nødvendig i klinisk praksis.
Svar til Dahl og Tjensvoll
Alv Dahl har mange spørsmål. Han stiller et viktig spørsmål vedrørende det å gi enda flere oppgaver til leger som er presset på tid, men vi vil hevde at vi ved å inkludere det eksistensielle perspektivet vil kunne spare ressurser på sikt. Og at det er bio-delen av den biopsykososiale modellen (BPSM) som får forrang per i dag, er kan hende riktig. Vi vet at medisinstudenter får opplæring i bruk av BPSM, og håper den også brukes ved problembasert læring. Vi mener at det ikke nødvendigvis er noen forskjell på BPSM, «fire gode vaner» og pasientsentrert tilnærming, da alle tre tar utgangspunkt i det som er viktigst for pasienten. Om BPSM bør ha en takst i Normaltariffen og i DRG-systemet, har vi ingen sterke meninger om, men det bør absolutt inn som læringsmål i alle spesialiteter. Vi har ikke svar på hvorfor BPSM ikke er nevnt i pakkeforløpet for psykiske lidelser eller i «Opptrappingsplan for psykisk helse 2023-2033», og har ikke sett nærmere på hvorvidt det finnes studier som kartlegger bruken av modellen i klinisk virkelighet. Ingen av disse spørsmålene, uansett svar, vil vi hevde taler imot at modellen bør utvides.
Tjensvoll mener derimot at eksistensielle kriser ikke er et medisinsk anliggende, og at det vil være menneskelig uverdig å gjøre dette til et biopsykososialt spørsmål. Det er sterke ord. Vi mener ikke det er snakk om å "objektivisere", men snarere om å åpne opp for å inkludere enda en side ved pasientens subjektivitet, altså hvordan sykdommen påvirker eksistensielle forhold hos pasienten. Vi er helt enig i at den eksistensielle krisen er en subjektiv opplevelse på samme måte som mye av det andre vi jobber med i medisinen. Vi er også helt enig i at det eksistensielle også kan ha et religiøst anliggende, og at enkeltmenneskes forhold til sin egen religion må tas med i samtalen. Tjensvoll sine argumenter endrer altså ikke på vår oppfatning om at den eksistensielle samtalen er viktig og nødvendig i klinisk praksis.