Kostholdsveiledning hos fastlegen – hva rapporterer pasientene?

Diskusjon

I denne spørreundersøkelsen fant vi at selv om over halvparten av pasientene ønsket at kosthold ble tatt opp som tema, var det kun en tredel som anga at de hadde tatt opp kosthold i en konsultasjon med fastlege. Blant pasientene som brukte medikamenter for kronisk sykdom, rapporterte 60 % at de ønsket råd om hvordan kosthold påvirker egen helse. Det er god dokumentasjon på at kostholdstiltak har potensial i slike sammenhenger (1–11). Likevel hadde kosthold blitt tatt opp som tema av kun 38 % av disse pasientene. Vi fant et signifikant hyppigere ønske om veiledning blant yngre pasienter, menn, de med lavere utdanningsnivå, pasienter som ønsket å gå ned i vekt og pasienter som brukte medikamenter for kronisk sykdom.

To av fem rapporterte at kosthold og kostholdsråd gjorde dem forvirret. Samtidig rapporterte kun 4 % at de ikke hadde den kunnskapen de trengte. En befolkningsundersøkelse utført av Norstat viste at kun 59 % hadde kjennskap til Helsedirektoratets kostholdsråd (17, s. 44). Dette kan tyde på at det er et behov i befolkningen for mer kunnskapsbasert informasjon om kosthold.

Det har vært en nedgang i forebyggende arbeid blant fastleger i Norge (18), til tross for samhandlingsreformens mål om at fastleger skal ta en større rolle i helseforebyggende arbeid (12). Det er også en økende andel av befolkningen som får forebyggende medikamentell behandling mot hjerte- og karsykdommer (19). Disse er kandidater for målrettet informasjon om helsegevinstene ved sunt kosthold som alternativ eller tillegg til legemidler (9). Blant en rekke anbefalte retningslinjer må fastlegene prioritere hvilke tiltak og retningslinjer som er mest relevante for ulike pasienter (20).

Rundt 60 % av deltakerne i studien oppga at de ønsket å gå ned i vekt. Andelen menn og kvinner med overvekt eller fedme (KMI > 25) i Norge i 2020 var henholdsvis 59 % og 47 % (21). Man fant i en kvalitativ studie basert på intervju av åtte voksne med overvekt at disse ønsket at fastlegen skulle ta opp overvekt som tema, men opplevde at fastlegen ikke gjorde dette, at fastlegen raskt lukket temaet eller forenklet problematikken (13). Intervjuobjektene hadde videre en forventning om at fastleger skulle ha god kunnskap om overvekt og tiltak for vektregulering samt et medansvar for å hjelpe til å forebygge negativ vektutvikling.

Våre funn pekte mot pasientgrupper som oftere opplevde kosthold som et viktig tema og som kan være mer mottakelige for veiledning (22). De med lavere utdanningsnivå ønsket mer informasjon om kosthold. Å rette fokus mot denne gruppen kan bidra til å utjevne sosiale ulikheter, da de med høyere utdanningsnivå har et sunnere kosthold (17). Menn ønsket oftere kostholdsveiledning sammenliknet med kvinner. Dette bør ses i lys av at menn som gruppe har høyere sykelighet og dødelighet.

En styrke ved vår studie var responsraten på 83 %, og vi kan anse studiepopulasjonen som representativ for voksne som oppsøker fastlege. Anonym datainnsamling reduserte risikoen for ulike responsskjevheter (23). Sensitivitetsanalyser indikerte robuste funn (resultater ikke vist).

En svakhet med studien var bruk av ikke-validerte spørsmål/spørreskjema, der blant annet rekkefølgen på spørsmålene kan ha hatt betydning for svarene (24). Videre var begrepet kosthold ikke definert i pasientinformasjonen eller i spørreskjemaet og åpent for individuell tolkning. En annen begrensning ved studien var at vi ikke kan vite om det var samsvar mellom de som ønsket kostholdsveiledning og de som hadde behov for det. Språkproblemer kan ha gitt begrenset mulighet for deltakelse. Forskjeller mellom ulike migrantgrupper kom ikke fram i studien.

I studien fant vi at mange pasienter var opptatt av kosthold, og halvparten ønsket veiledning om hvordan kosthold påvirker helsen. Samtidig oppga kun en tredel at de hadde tatt opp kosthold i konsultasjon hos fastlege. I tillegg rapporterte flertallet ønske om vektnedgang. Ønske om kostholdsveiledning var hyppigere blant yngre personer, menn, de med lavere utdanningsnivå, de som ønsket vektnedgang og de som brukte medikamenter for kronisk sykdom. Slik kunnskap kan være nyttig for å vite når det i primærhelsetjenesten er særlig hensiktsmessig å fokusere på kosthold.