De eksistensielle utfordringer våre pasienter gjennomgår, utgjør uten tvil en medmenneskelig utfordring for leger og andre helsepersonell. Løsningen som Lars Lien og Anders Malkomsen presenterer er, etter mine begreper, helt feil. Jeg mener at eksistensielle kriser er ikke et medisinsk anliggende, og det vil være menneskelig uverdig å gjøre dette til et biopsykososialt spørsmål. Det blir, slik jeg ser det, å objektivisere nok et menneskelig grunntrekk – nemlig spørsmålet om vår egen eksistens.
Den eksistensielle krisen, stor eller liten, er en subjektiv opplevelse som alle mennesker reflekterer over - i forskjellig grad. Det er i sin grunn et filosofisk spørsmål. Det kan også være et religiøst anliggende, og da kommer enkeltmenneskes forhold til sin egen religion inn i bildet.
Samtalen i konsultasjonen, som er grunnpilar i lege-pasient forholdet, er et mellommenneskelig møte. Det som skjer i den intersubjektive relasjonen, er en forutsetning for det komplekse forholdet alle mennesker har til hverandre og er et sentralt emne i filosofien. Jeg mener at vi (i denne sammenheng leger) ikke må gjøre den eksistensielle opplevelse, til en følelse som skal fanges (objektiviseres) i medisinske forståelsesformer.
Før vi begynte å studere medisin, hadde vi en mer intuitiv og opprinnelig forståelse av andre menneskers følelsesmessige reaksjoner. Den bygget på det vi hadde fått med oss i oppvekst og skole (en erfaring som var unik for hver og en av oss). Dessverre er det godt dokumentert at denne evnen avstumpes i løpet av studietiden. (1)
Min erfaring, etter mange år i faget, er at en vesentlig del av konsultasjonen består i at jeg bare er til stede. Samtidig må jeg selvfølgelig, som fagmann, i tankene og hele tiden veksle mellom empiri – forståelse/tolke – og tilstedeværelse.
Litteratur:
1. Pedersen R. Empathy development in medical education--a critical review. Med Teach 2010;32:593-600. doi: 10.3109/01421590903544702.
Eksistensiell krise – et fagmedisinsk anliggende?
De eksistensielle utfordringer våre pasienter gjennomgår, utgjør uten tvil en medmenneskelig utfordring for leger og andre helsepersonell. Løsningen som Lars Lien og Anders Malkomsen presenterer er, etter mine begreper, helt feil. Jeg mener at eksistensielle kriser er ikke et medisinsk anliggende, og det vil være menneskelig uverdig å gjøre dette til et biopsykososialt spørsmål. Det blir, slik jeg ser det, å objektivisere nok et menneskelig grunntrekk – nemlig spørsmålet om vår egen eksistens.
Den eksistensielle krisen, stor eller liten, er en subjektiv opplevelse som alle mennesker reflekterer over - i forskjellig grad. Det er i sin grunn et filosofisk spørsmål. Det kan også være et religiøst anliggende, og da kommer enkeltmenneskes forhold til sin egen religion inn i bildet.
Samtalen i konsultasjonen, som er grunnpilar i lege-pasient forholdet, er et mellommenneskelig møte. Det som skjer i den intersubjektive relasjonen, er en forutsetning for det komplekse forholdet alle mennesker har til hverandre og er et sentralt emne i filosofien. Jeg mener at vi (i denne sammenheng leger) ikke må gjøre den eksistensielle opplevelse, til en følelse som skal fanges (objektiviseres) i medisinske forståelsesformer.
Før vi begynte å studere medisin, hadde vi en mer intuitiv og opprinnelig forståelse av andre menneskers følelsesmessige reaksjoner. Den bygget på det vi hadde fått med oss i oppvekst og skole (en erfaring som var unik for hver og en av oss). Dessverre er det godt dokumentert at denne evnen avstumpes i løpet av studietiden. (1)
Min erfaring, etter mange år i faget, er at en vesentlig del av konsultasjonen består i at jeg bare er til stede. Samtidig må jeg selvfølgelig, som fagmann, i tankene og hele tiden veksle mellom empiri – forståelse/tolke – og tilstedeværelse.
Litteratur:
1. Pedersen R. Empathy development in medical education--a critical review. Med Teach 2010;32:593-600. doi: 10.3109/01421590903544702.