Med en fargesprakende aura

Tine Poole er migrenelegen uten spesialitet eller doktorgrad. Dessuten er hun selv pasient. Heldigvis stopper ikke dette henne.

Research før dette intervjuet har vært forvirrende. For hvor mange hodepineleger ved navn Poole finnes det egentlig? Google-søk har gitt treff på Anne Christine Poole Jørgensen, som startet Norges første migreneklinikk, og Anne Christine Buckley Poole, som har skrevet boken Migrene. Videre finner man Tine Poole, klinikksjef på Oslo Hodepinesenter som sammen med en rekke spesialister har skrevet artikkelen «Praktisk håndtering av hodepine» i Tidsskriftet. Til overmål finnes også Amalie Christine Poole, lege ved Oslo Hodepinesenter.

Innledningsspørsmålet blir derfor: Hvem er hvem?

– Jeg har vært gift tre ganger. Siste gangen nektet jeg å endre etternavnet. Det ble han litt sur for, ler Tine Poole litt overbærende og rekker fram et brudebilde som står på kontorpulten.

– Han fikk dessverre kreft bare et halvt år etter at vi giftet oss. Han døde året etter, for fem år siden nå. Det var så uendelig trist. Han var en fantastisk mann som jeg lærte utrolig mye av.

Et oransje gummiarmbånd rundt håndleddet med påskriften «MIGRENE (usynlig syk)» står i stil til klær, neglelakk og interiør i den samme fargen. Her inne på det ganske lille kontoret tar hun imot mennesker med hodepine. Dessuten fronter hun hvert sjette menneske i Norge – de som har migrene. Selv har hun hatt migrene siden hun var barn og har vært 50 % uføretrygdet i en periode før de nyeste migrenemedisinene, CGRP-hemmerne, kom. Hun har vært med på å stifte flere organisasjoner, inkludert pasientorganisasjonen Hodepine Norge, som har oransje logo. Hun sitter i organisasjonens fagråd på syvende året og er dessuten styreleder. Overbevisende forteller hun at hun gjerne skulle ha jobbet offentlig og at hun skulle ønske at hun var i stand til å bli spesialist, men det har hun måttet skrinlegge.

– Det finnes ikke tilstrekkelig tilrettelegging i det offentlige for en som har så omfattende migrene som jeg har hatt gjennom livet.

Mor til kun ett barn

Mor til kun ett barn

– Jeg er blant de 5 % med migrene som ikke blir bedre under en graviditet. Jeg hadde det så jævlig at jeg ikke klarte tanken på et nytt svangerskap. Det ble med ett barn, Amalie. Hun har også blitt lege og jobber her på kontoret. Vi er nære.

Det finnes ikke tilstrekkelig tilrettelegging i det offentlige for en som har så omfattende migrene som jeg har hatt gjennom livet

Informasjonen om jobb og privatliv kommer på løpende bånd:

– Som barn klaget jeg over vondt i halsen og at jeg periodevis hadde dårlig syn. Legen som gjentatte ganger undersøkte halsen min, skjønte aldri at jeg på det tidspunktet ikke hadde ord for kvalmefølelse. De periodevise synsforstyrrelsene ble tolket som at jeg trodde jeg hadde nedsatt syn. Øyelegen ga meg briller med vindusglass. Fine røde briller, smiler Tine litt oppgitt. Hun var begeistret for fargen, men konsekvensen av manglende kunnskap var at sykdommen ble oversett. Tine fikk diagnosen først da hun som medisinstudent ble innlagt på Rikshospitalet i København under et intraktabelt migreneanfall – i dag kalt status migrenosus. Avdelingen hun var innlagt på, ble senere til Dansk Hovedpinecenter. Jes Olesen var gründer og sjef og ble senere en av Tinas læremestre.

Tverrfaglig samarbeid

Tverrfaglig samarbeid

– Er det mye konflikter i fagmiljøet?

– Nei, vi er en fin gruppe leger i Norge som jobber med hodepine. Jeg har hatt et langvarig og godt samarbeid med spesialistene og sykehusavdelingene. Vi har månedlige fellesmøter der vi diskuterer vanskelige saker. Sammen skriver vi artikler, deltar på og holder kurs i inn- og utland. I årevis har nevrolog Aud Nome Dueland og jeg sammen med andre spesialister holdt hodepinekurs for allmennlegene i regi av Legeforeningen. I tillegg holder jeg mange kurs og foredrag på oppdrag fra den farmasøytiske industrien. På møterommet her på senteret har jeg for eksempel regelmessig botoxinjeksjonskurs for allmennleger, nevrologer og sykepleiere. Slik får jeg spredt ferdighetene slik at også flere kan hjelpe migrenepasienter bedre.

– Skulle du helst ha vært nevrolog?

– Egentlig ville jeg bli kirurg, som min bror, men det var umulig. Bare det å tenke tilbake på nattevaktene under turnustiden på Diakonhjemmet gjør at jeg grøsser. Det var en fantastisk læretid og et godt sykehus. Men nattevaktene endte med at jeg hadde dundrende hodepine, og jeg ble kjent som hun som kastet opp på morgenmøtene. Jeg kunne rett og slett ikke fortsette med de langvarige nattevaktene som man trenger for å oppnå en klinisk spesialitet.

Privat helsesenter

Privat helsesenter

– Blir du aldri lei av å snakke om hodepine?

– Nei, aldri. Men hvor var vi?

Hun forteller om perioden som allmennlege på Hoff legekontor før hun startet Sjølyst Medisinske Senter med alle faggruppene. Noen hadde refusjon, andre ikke. De kardiologidyktige tok hjertepasientene, Tine og nevrologene tok alle hodepinepasientene.

– Etter hvert hadde jeg 40 medarbeidere. Det fungerte fint. Den hjelpen og omsorgen jeg fikk ved innleggelsen i København var helt sikkert avgjørende for ønsket om å starte det som ble Norges første hodepineklinikk. Men så kom fastlegeordningen der alle allmennlegene skulle ta alt for alle sine pasienter. Det passet ikke vår modell. Bydelen laget også en del trøbbel for oss.

– Hvordan har du lært deg alt om hodepine og migrene?

– Egenerfaring, samtaler med pasienter og mye lesing i tillegg til at legemiddelindustrien sendte meg på utallige kurs og konferanser, særlig i USA. Jeg var en sånn nerd som var på alle forelesningene. Da jeg en gang spurte et av firmaene hvorfor de inviterte kjendisleger som ikke en gang kom på foredragene, slik jeg mente de skulle, var svaret at de var med fordi de var trakk folk. Det var en del som måtte ryddes opp i. Jeg hadde, slik jeg ser det, ingen andre muligheter enn å benytte legemiddelfinansiering for å bli flink på hodepine, som jeg brant – og brenner – for.