Den økende forekomsten av kognitiv svikt og demens er en stor samfunnsmessig utfordring, men nye diagnostiske og behandlingsmessige muligheter gir grunn til en viss optimisme.
Norge har de siste tiårene hatt en kraftig økning i forventet levealder – og i forventet levealder fri for funksjonshemninger. Endringene gjelder både menn og kvinner og på tvers av utdanningsnivåer (1). Men høy alder er fortsatt den viktigste risikofaktoren for mild kognitiv svikt og demens (2). Demens medfører store omveltninger, både for dem som blir rammet, og for deres nærmeste, og har store samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser. Helse- og omsorgstjenester for en person med demens beregnes til å koste i gjennomsnitt 2,9 millioner kroner over et sykdomsforløp på i gjennomsnitt 8,1 år (3, s. 52–54). Tar man også med kostnader til uformell hjelp, produksjonstap og sykdomsbyrde, er de samlede samfunnskostnadene for demens i Norge i 2019 beregnet til 96 milliarder kroner (4, s. 4).
I 2021 fikk vi for første gang pålitelige tall om aktuell forekomst av mild kognitiv svikt og demens basert på data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), som rekrutterer deltakere fra tidligere Nord-Trøndelag fylke (2). Populasjonen er i mange sammenhenger representativ for Norge, men den omfatter ingen storby.
Gjøra og medarbeideres studie som nå publiseres i Tidsskriftet, finner en beregnet forekomst av mild kognitiv svikt og demens hos personer i aldersgruppen 70 år og eldre i Trondheim på henholdsvis 35,6 % og 16,2 % (5). Etter vekting for skjevt frafall for alder, kjønn, utdanning og bostatus på sykehjem er disse tallene tilnærmet identiske i utvalgene fra Nord-Trøndelag og Trondheim. Dette styrker antakelsen om at om lag hver andre person som er 70 år eller eldre i Norge, har mild kognitiv svikt eller demens.
Om lag hver andre person som er 70 år eller eldre i Norge, har mild kognitiv svikt eller demens
Antallet eldre over 70 år i Norge vil mer enn doble seg fram mot 2065 og vil i 2100 bestå av mer enn 1,6 millioner personer. Det er altså all grunn til å sette forebygging, diagnostisering og behandling av kognitiv svikt og demens på agendaen. Demens kan ha mange årsaker, men Alzheimers sykdom er den hyppigste. Etter få fremskritt i lang tid er det nå håp om at vi kan få sykdomsmodifiserende medikamenter for denne sykdommen (6, 7). Vi trenger derfor pålitelige, lett tilgjengelige, kostnadseffektive og lite invasive diagnostiske metoder for Alzheimers sykdom. Blodbaserte markører har vist lovende resultater. Plasmamarkører for tau-patofysiologi, som også norske fagmiljøer forsker på, har vist seg å korrelere med patologi for Alzheimers sykdom, skille Alzheimers sykdom fra andre typer demens, og forutsi progresjon fra normal kognisjon og mild kognitiv svikt til demens (8). I tillegg pågår det norsk forskning på digitale kognitive tester og digital oppfølging av personer med demens og deres pårørende. Det planlegges også utprøving av medisiner som er godkjent for andre sykdomstilstander, blant annet med støtte fra Nasjonalt program for klinisk behandlingsforskning i spesialisthelsetjenesten.
Det er mange modifiserbare risikofaktorer som til sammen forårsaker rundt 40 % av alle demenstilfeller, slik som lavt utdanningsnivå, høyt blodtrykk, redusert hørsel, røyking, fedme, depresjon, fysisk inaktivitet, diabetes, sosial isolasjon, høyt alkoholforbruk, traumatisk hjerneskade og luftforurensning. Justering av disse risikofaktorene kan potensielt forhindre eller utsette en demensdiagnose og bidra til å redusere den aldersspesifikke insidensen for demens (9).
Kognitiv svikt og demens er komplekse fenomener, men med individuelle og samfunnsmessige tiltak vil forhåpentligvis flere kunne leve et langt liv med best mulig kognitiv helse også i høy alder.