Forutsetning
En forutsetning for aldersstandardisering er imidlertid antagelsen om konstant dødelighet i ulike aldersgrupper over tid i referanseperioden. Svakt fallende langtidstrend i dødelighet som observert mellom 2015 og 2019 (1, figur 2, s. 8) i en aldrende norsk befolkning (4) kan derfor så tvil om forutsetningen. For å illustrere poenget antar vi en fiktiv befolkning bestående av eldre og unge, som vist i tabell 2. Tabellen antar en konstant, men aldrende befolkning og at det i begge aldersgrupper dør færre i år 2 enn i år 1, mens flere dør i år 3.
Tabell 2
En fiktiv illustrasjon av dødelighet.
| Aldersgruppe | År 1 | | År 2 | | År 3 |
|---|
| Befolkning | Antall døde | | Befolkning | Antall døde | | Befolkning | Antall døde |
|---|
| Eldre | 50 000 | 130 | | 51 000 | 120 | | 52 000 | 140 |
| Unge | 50 000 | 30 | | 49 000 | 20 | | 48 000 | 40 |
Estimert ikke-aldersstandardisert overdødelighet i år 3 med gjennomsnittet av år 1 og 2 som referanse blir 20 %:
Aldersstandardisert overdødelighet blir lavere, 18 %, siden andelen eldre har økt i år 3 sammenlignet med år 1 og 2:
Imidlertid kan en sette spørsmålstegn ved om aldersstandardiseringen av referansegrunnlaget er hensiktsmessig, siden år 1 og 2 indikerer en nedadgående trend i dødelighet, tross aldrende befolkning. Faktisk kan en spørre seg om et ikke-standardisert referansegrunnlag er hensiktsmessig, siden en i år 3 kunne forvente en ytterligere reduksjon i dødelighet hvis en bruker trenden i år 1 og 2 som referansegrunnlag. Med dette som utgangspunkt blir estimert overdødelighet i år 3 lik 50 %:
En kan derfor argumentere for at referanseestimatet i Folkehelseinstituttets tall burde vært lavere enn 677,9 døde per 100 000. Det aldersstandardiserte referanseestimatet er imidlertid økt til 721,4 (tabell 1).
For ytterligere å illustrere poenget, refererer jeg igjen til Folkehelseinstituttets notat (1, figur 2, s. 8), som viser en svakt fallende langtidstrend i dødelighet fra 2015 fram til pandemiens begynnelse, tross aldrende befolkning. Naturligvis kan ingen fastslå om langtidstrenden i fravær av pandemien hadde vedvart fram til slutten av 2022, men med historien som beste guide er det rimelig å anta at sannsynligheten for en fortsatt fallende trend er høyere enn utflating eller økning. (Jeg presiserer at diskusjonen her dreier seg om langtidstrend og ikke korttidstrend, hvor en f.eks. kan oppleve at høy dødelighet ett år vil etterfølges av lavere dødelighet neste år, og motsatt.) Slike betraktninger bør en gjøre ved estimering av kontrafaktisk dødelighet, dvs. hva dødeligheten hadde vært i fravær av pandemien eller intervensjoner som den medførte. Med dette utgangspunktet observerer vi en moderat underdødelighet tidlig i pandemien, men denne kan langt fra forklare overdødeligheten i 2022. I europeisk sammenheng var det for øvrig, tross overdødelighet i pandemiens to første år, også overdødelighet i 2022 (5).
Folkehelseinstituttnotatet hevder videre at overdødelighet i 2022 kan relateres til covid-assosierte dødsfall. Uten å gå inn i en kausalitetsdiskusjon vil jeg imidlertid minne om at europeisk overdødelighet vedvarte i 2022 tross nedgang i covid-assosierte dødsfall (6).
Det finnes ingen perfekt måte å estimere overdødelighet på, men en bør like fullt tilstrebe så gode beregninger som mulig. To skritt på veien er å regne riktig og benytte fornuftige forutsetninger for referanseperioden, noe jeg ikke kan se at Folkehelseinstituttet har gjort.