Marte Kvittum Tangen, leder for Norsk forening for allmennmedisin, er også kjent med det å være på vakt i julen.
– Jeg har vært fastlege på et lite sted. De første årene av fastlegekarrieren hadde jeg femdelt eller oftere legevakt. Barna vokste opp med risiko for at mamma hoppa ut av senga, eller styrta fra middagen, om radioen ulte. De har alle innlærte reflekser når 113-alarmen går. Etter hvert har vi fått interkommunal legevakt, og de siste årene har jeg hatt veldig sjelden legevakt, sier Kvittum Tangen.
Er det god stemning på jobb i julen?
– Det er alltid på legevakt det mest rare og spennende skjer. Jeg har som de fleste fastleger, som har vært fastlege et sted over tid, fått votter, sokker, lassevis av sjokolade, hjemmebakte kaker, julekort med hyggelige ord, hjemmelagde nisser og mye annet fint og noen ganger litt rart. Mitt vaktdistrikt har få folk, og det er ofte rolig på de største høytidsdagene. Folk ringer virkelig ikke klokka fem på julaften, med mindre det står om livet å gjøre.
Har du opplevd noe ekstra spennende eller fint?
– Jeg hadde invitert hele familien med foreldre, søsken, svigerforeldre og svigerinne på julemiddag hos oss. Så gikk alarmen akkurat i det vi satte oss til bords klokka fem. Jeg styret ut med kjole og legevaktjakke, boblebukse i handa - og selvfølgelig votter og lue, som alltid ligger klart til å bli med ut på Tynset, forteller den rutinerte fastlegen.
– Denne juleaften var det også veldig kaldt, med stjerneskinn og knirkende snø. Jeg dro engstelig, og i alarmberedskap, ut til ulykkesstedet. Til det som var meldt som en veldig alvorlig trafikkulykke. Jeg kom fram omtrent samtidig med ambulansen. Det som møtte oss, var en ganske maltraktert varebil som hadde kjørt av veien og langt inn i snøfonna. Men ingen sjåfør.
– Etter en god stund med felles leting langs veien, hørte vi lyder fra bak i varebilen. Der satt sjåføren, alene, med noe julemat fra en handlepose - og en dram. Han bad oss inn i bilen og insiterte på at han ikke hadde noe behov for å gjøre annet enn å prate med oss. Han ville veldig gjerne ha selskap og slippe å være alene på juleaften. Det endte selvfølgelig som det måtte ende for ham, med transport til sykehuset og promilleprøver. Jeg reiste hjem lykkelig for at han virka uskadet og takknemlig for at jeg hadde en tålmodig familie som ventet på meg.