Bygget opp kvinneklinikken
Etter mange års slit fikk Skarsten tilbudet om en overlegestilling ved sentralsykehuset i Rogaland, som var en sammenslåing av Stavanger og Rogaland sykehus. Her fikk han i oppgave å bygge opp kvinneklinikken på sykehuset.
– Vi var oppe i 4400 fødsler om året. Vi hadde en legestab på 18 personer og vår oppgave i de senere årene var først og fremst å utdanne spesialister. Og vi ble gruppe-1-sykehus, på lik linje med universitetsklinikkene. Og det ryktes jo fortsatt at i Stavanger får de slippe til å operere under assistanse fra oss erfarne. Så vi hadde et vell av gode søkere som har fått sin spesialistutdannelse hos oss.
DEN GANG DA: Første medisinerkull UiB cand.med. i 1949. Kjell W. Skarsten er nummer sju øverst fra venstre. Foto: Atelier KK/UiB.
Etter 24 år i Stavanger, i 1990, var det imidlertid tid for Skarsten å gå av med pensjon.
– For å gjøre historien kort, da jeg som 67-åring og temmelig utslitt sa takk for meg, tenkte jeg at jeg kanskje var heldig og fikk et par gode år som pensjonist – og nå er det gått over 30.
– Er det noe du er spesielt stolt over å ha fått til?
– At vi samlet alle de småskumle fødestuene og fødslene hos oss. For eksempel ute på Jæren, hvor det skjedde mye galt. Og at vi klarte å tilknytte oss mange flinke folk og fikk en klinikk med høy standard.
– Hva synes du om retningen helsevesenet vårt har utviklet seg siden du ble pensjonist?
– Jeg er nesten glad jeg er ute av det. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at mange ting tyder på at min generasjon opplevet, jeg vil ikke akkurat si gullalderen, men en tid hvor vi ikke ble hengt ut i aviser og lignende om legetabber og dårlige hensikter. Og hvor vi ble respektert for at vi gjorde en jobb så godt vi kunne.
– Hva tror du har blitt bedre for leger?
– Jeg har jo inntrykk av at sykehuslegene betales mye bedre i dag enn de gjorde i min tid. Og at de kan få sin utdannelse mye på samme sted uten å flytte frem og tilbake alle steder som vi måtte gjøre. Jeg flyttet 16 ganger for å bli spesialist.
– Men hele samfunnet har jo forandret seg, ikke minst dette med ektefellen, eller livsledsageren om vi skal kalle det for det. I min tid var det en selvfølge at når du giftet deg så skulle konen din være din støtte, og hun skulle følge med på alt. Hun skulle ta seg av barna og alt, og du skulle arbeide både dag og natt. Nå er det likestilling. Det går ikke an å ha den innstillingen overfor kvinnene. Det sier seg selv at det ikke går an å legge et slikt press på leger med vakt døgnet rundt når man har familie hjemme.
– Faget blir jo også mer og mer spesialisert. Man vet mer og mer om mindre og mindre. Dessuten faller det pyramidale systemet vekk – og det er jo helt riktig! Det var helt uutholdelig at én mann på toppen skulle beherske og bestemme alt. Det faglige ansvaret må spres utover.
– Hva har vært morsomt med å være lege?
– Det kan du jo kanskje si var alle de vellykkede fødslene. På en fødeavdeling var det mye mer glede enn det var sorg!
– Du spurte meg om jeg vil anbefale å bli lege. Jeg vil ikke fraråde det, men jeg er nok noe mer skeptisk enn jeg var den gangen. Men det var ikke tvil i min sjel, jeg ville bli lege. Jeg kunne gått over lik for det.
Denne artikkelen var først på trykk hos yngreleger.no tidligere i år. En lengre utgave kan leses der.