Kristin Lossius døde 28. mars 2022, 69 år gammel. Vi møtte Kristin på medisinstudiet tidlig på 1970-tallet. Det faglige og sosiale fellesskapet som ble etablert da, vedvarte gjennom hele vårt voksne liv, selv om vi faglig valgte ulike retninger. Kristin feide inn på studiet rett fra videregående; vakker, kjapp i hodet, ivrig, engasjert, ujålete. I tillegg til å være studentstipendiat på Farmakologisk institutt levde hun et aktivt sosialt liv med samfunnsengasjement og politisk aktivisme. Hun ble cand.med. i 1978, spesialist i barnesykdommer i 1989, med spesiell kompetanse i og interesse for neonatalmedisin. Hun jobbet bl.a. flere år som overlege på nyfødtavdelingen på Regionsykehuset i Trondheim, der hennes faglige styrke og personlige engasjement for faget og pasientene hadde avgjørende betydning.
Hun tok doktorgraden i 1995 på avhandlingen Impact of spontaneous skin blood flow fluctuations on cardiovascular variability. I tiden i Trondheim hadde hun en periode en førsteamanuensisstilling, men det var det kliniske og samfunnsmessige engasjementet som var sterkest. Hun kom tilbake til Oslo i 2002 og gikk etter hvert over fra kliniske stillinger til helseledelse og styrende faglige organer. Hun har arbeidet som avdelingsdirektør i Helsedirektoratet, fagdirektør i Helse Øst og spesialrådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet. Hun satte spor etter seg alle steder med sitt store engasjement, analytiske evne og brede kjennskap til helsevesenet med alle dets praktiske og verdimessige utfordringer. Hun hadde alltid pasientenes beste for øye, var opptatt av likeverd og gode løsninger. I tiden i Helsedepartementet håndterte hun mange brennbare helsepolitiske saker, slik som føde- og barseltilbud, akuttjenester og sykehusstruktur samt prioritering og tilgang til kostbare medisiner. Som kollegaene i Helse- og omsorgsdepartementet skrev i nekrologen i Dagsavisen: «Kristin kombinerte høy medisinfaglig kompetanse med god politisk teft, formidlingsevne og engasjement for pasientene.»
Hun satte også spor etter seg som tillitsvalgt, bl.a. var hun landsstyremedlem i Legeforeningen en periode, medlem av Legeforeningens likestillingsutvalg og Helsedirektørens rådgivende utvalg for barnesykdommer.
Kristin var nøktern og usentimental, men også empatisk, varm og leken. Det var noe ungt ved henne, blant alt det kompetente. Hun var alvorlig syk i mange år, men klaget aldri, var også der realist og pragmatiker. I venninnegjengen hadde vi våre turer og faste treff. Hun gikk sjelden glipp av det. Det var godt å være sammen med henne. Og godt å merke varmen og kjærligheten mellom henne og hennes nærmeste, ektefellen Kjell, barna Ingrid, Jon og Øivind, og ikke minst de fem barnebarna, som hun hadde et nært forhold til. Nå er hun borte, men hun etterlater seg et livsverk både på et faglig og personlig plan.