Artikkel
Svært nødvendig tema å diskutere. Takk til forfatterne for kronikken (1) ! Psykiatrien står i en umulig spagat mellom krav om pasientens rettigheter, mindre tvang og autoritær atferd – og samtidig krav om ivaretakelse, som grenser til å forutsette at pasientene ikke har ansvar for sine liv. Vi skal attpåtil ta vare på deres somatiske helse.
Et annet problem som forfatterne ikke nevner er at grensene for hva som kan kalles sykdom, og dermed psykiatriens oppgave, er vage. Et eksempel er debatten DSM 5 skapte ved å fjerne sorg etter alvorlig tap som eksklusjonskriterie for depresjonsdiagnosen. Diagnosekriteriene for depresjon gjør det vanskelig å skille normalitet vs. patologi (2) . Tross argumenter for diagnoseendringen (3) vil det uvegerlig (med tiden) patologisere normal atferd (4) . Et annet eksempel er hvor raskt det settes inn psykologisk ekspertise når en stor eller liten katastrofe inntreffer, noe som nå har blitt et krav og en rettighet (5) . Likevel etterlyses det regelmessig mer (6) . Psykiatrien kan nok være til nytte, men det er nødvendig å diskutere om effekten kan være negativ for befolkningens evne til selv å håndtere sine liv.