Bodde tolv steder i oppveksten
Det er vanskelig å forestille seg at mannen som nå messer som en predikant foran oss, en gang var den stille gutten bakerst i klasserommet med sinnemestringsproblemer. En som ble lagt i bakken av rektor på skolen en gang, og som sto sist i køen på alle idrettsaktiviteter, på fest og i det sosiale.
Hans-Olav Holtermann Eriksen
Født 1976
Cand.med., Universitetet i Tromsø 2000
Turnuslege, Hammerfest sykehus 2000–02
Turnuslege/fastlege, Hammerfest kommune 2002–03
Fastlege/kommunelege 1, Gol 2003–04
Fastlege/kommunelege 2, Balsfjord 2008–
Avdelingsleder, legetjenesten Balsfjord 2019–
Konstituert kommuneoverlege, Balsfjord 2019–
Avdelingsleder, legetjenesten Storfjord 2019–
Leder, legevakten Balsfjord-Storfjord 2019–
Gründer og daglig leder, Lyngsfjord Adventure 2007–18
Medgründer / div. roller i Aurora Spirit Distillery, Malangen Resort, Tromsø Travel, Amtmandens Restaurant, Varde Kvalitet og Arctic Circle Expedition
– Vi flytta så mye i barndommen at jeg aldri helt slo rot. Fant ikke min plass, forteller han, litt mer dempet nå.
– Jeg bodde tolv forskjellige steder før jeg var tolv år.
Faren jobbet i forsvaret. Overingeniør.
– Vi bodde i små forsvarsleiligheter hele oppveksten. Vi manglet ingenting, men bodde i områder med store hus og litt fancy biler. Jeg kunne kikke ut av vinduet og drømme om å leve i store hus med store hager, slik som vennene mine, forteller han.
– Når jeg blir voksen, skal jeg ha et stort hus, skal han ha sagt ved middagsbordet, tolv år gammel.
– Hva jobbet moren din med?
Han stopper opp. Drar litt på det.
– Hun hadde flere jobber innenfor helse, både på legekontor og apotek. Men hun har slitt med sitt, sier han.
En pustepause.
– Med hva?
– Psykisk sykdom. I perioder angst, og i seinere år depresjoner.
Han retter seg opp, kremter forsiktig. Veier ordene sine nå.
– Familien vår på morssiden har hatt mye psykisk sykdom. Det har vært vanskelig, men også viktig, å erkjenne at det er vanskelig med psykisk sykdom i nær familie. Å forstå hvorfor mamma ble stille i perioder. Følelsen av å ikke kunne hjelpe, strekke til. Og det er viktig å være åpen om dette, sier han, og fortsetter:
– Det var andre tider, man snakket ikke om sånt. Seinere i livet ble jeg selv rammet av det, og forsto bedre hvordan hun hadde det.
Han holder blikket fast.
– Var det hun som motiverte deg til å bli lege?
– Ja. Det at mamma og pappa fikk meg som 17-åringer, spilte inn. Du vet, unge foreldre. I hjembygda var det liten tro på at jeg skulle få til noe. Mamma merket tidlig at jeg var flink på skolen, og var særdeles tydelig på at jeg ikke skulle skusle bort evnene mine. Hun fulgte meg opp på skolen, tett. Å få høy utdanning med alle mulighetene som fulgte med, var utrolig viktig for henne. Den evige referansen var å ikke bli møkkakjører, forklarer han med et lite smil om munnen.
Jeg har selv kjent på en viss mennesketrøtthet tidlig i karrieren
Da Holtermann Eriksen seinere kom inn på medisinstudiet rett fra videregående, ble det forsideoppslag i lokalavisa.
– Mormor hadde avisutklippet med seg i veska, dro det stadig fram på kafeen. Det ble en revansje for henne òg.
Han smiler varmt. Ansiktet mykner opp.
– Jeg har stor respekt for foreldrene mine, å ta voksne valg i ung alder.
– Hva har du arvet fra dem?
– Pappa er nøysom og arbeidsom som få. Mamma er viljesterk og veldig målrettet. Det har nok skapt noen mekanismer i meg for hvordan jeg håndterer ting. Fra pappa har jeg fått arbeidskapasiteten min, fra mamma staheten og ståpåviljen. Aldri gi opp. I dag spøker hun med at hun gjorde en altfor god jobb.
– Har du mange eks-kollegaer?
– Jeg brukte å si at jeg har et fotballag som hatet meg. Ti–elleve stykker.
Han flirer.
– Bortsett fra det har jeg veldig gode og ekstremt nære venner og kollegaer. Jeg har kanskje kompensert litt i voksen alder, sett i lys av den noe rotløse oppveksten min. Jeg får ofte høre at jeg er nær og omsorgsfull.