Kroppen, kunsten og maskinene

Regnemaskinen

Hustvedts bok omhandler alt vi ikke vet om hjernen, men som vi tar for gitt at vi vet likevel. Hun skriver om arv-miljø-debatten, evolusjonspsykologi, kjønnsforskjeller og informasjonsprosessering. Jeg har konsentrert meg om hjernen som informasjonsprosesseringsmaskin, et tema som tar mye plass i essayet, og som, fordi alt henger sammen med alt, også inngår i de andre viktige debattene hun inviterer til.

En gang i tiden ble hjernen sammenlignet med en regnemaskin, men maskinen ble brukt som metafor for hjernens tankeprosesser, minner Hustvedt oss på. Men så, et sted på veien, smeltet metaforen sammen med vår oppfatning av virkeligheten og ble til selve modellen for menneskesinnet. «Fungerer min tenkende, skrivende hjerne virkelig som en datamaskin?» spør Hustvedt.

Det har blitt den gjengse oppfatningen. Og jeg kan kjenne meg igjen i dette. Det går knapt en dag i mitt virke som forsker og underviser uten at jeg omtaler ett eller annet kognitivt fenomen som noe som prosesseres av noe: Gyrus fusiformis prosesserer ansikter, cortex cingularis anterior prosesserer saliens i omgivelsene, prosesseringshastighet er avgjørende for eksekutiv kontroll.

Enkelte sammenligninger mellom datamaskiner og menneskesinnet er så innarbeidet at jeg ikke vet hva som kom først, som for eksempel arbeidsminne. Av en eller annen grunn føler jeg meg ikke som en utpreget reduksjonist selv om jeg bekjenner meg til denne språkbruken. Men noe ved det skurrer for Hustvedt. Har vi helt glemt at hjernene våre er våte, levende, biologiske organer, og ikke sammenkoblinger av kretser og ledninger?

De metaforene vi bruker er ikke tilfeldige, og effekten av å bruke en type metafor fremfor en annen kan ha direkte konsekvenser for hvordan vi forstår verden. Computermetaforen er problematisk, ifølge Hustvedt, fordi den begrenser vår utforskning av hjernen og menneskesinnet. Den har spesielt gjort seg gjeldende innen vår forståelse av evolusjon, hvor det fremsettes som premiss at naturlig seleksjon virker på modulære funksjoner – og til dette passer computermodellen godt. Evolusjon av språk er et mye brukt eksempel, men jeg vil her heller trekke frem musikk, fordi dette i enda større grad viser frem dilemmaene vi står overfor når vi forsøker å forstå det evolusjonære grunnlaget for menneskelig atferd.

Er musikk en evolusjonær adaptasjon, eller et mer eller mindre tilfeldig oppstått kulturelt fenomen? Musikk er allstedsnærværende i menneskers liv, fra vuggesanger til store sosiale arenaer, i alle kulturer. Musikk struktureres etter en del regler som ikke virker helt tilfeldige. Selv om disse reglene varierer noe fra kultur til kultur, har alle det til felles at de baserer seg på rytme og tonalitet. Skader i hjernen kan føre til spesifikke vansker med å oppfatte eller produsere musikk (amusi). Men kan evolusjonen ha gitt oss noe så komplekst over millioner av år?

Tilhengere av komputasjonell evolusjonspsykologi har hevdet at musikk ikke er nedarvet i oss, men heller er et biprodukt av andre komputasjonsmoduler, som lydpersepsjon og språk. Steven Pinker har sågar sammenlignet musikk med «ostekake» (5): Det er ikke noe i vår biologi som tvinger frem produksjonen av ostekaker, men kombinasjonen av andre evner og interesser gjør at vi har kommet frem til denne vidunderlige baksten som stimulerer sansene våre og gir oss glede, og slik er det angivelig med musikken også.

Dylan van der Schyff og Andrea Schiavio (6) kritiserer dette synet for å ikke ta hensyn til en annen utpreget menneskelig egenskap, nemlig den langvarige plastisiteten og utviklingen, som sammen med vår evne til å forme vår egen kognitive nisje bidrar til at kulturelle fenomener som musikk utvikler seg i tråd med både evolusjonært nedarvede egenskaper og er nedfelt i kultur. Det at hjernen vår trenger flere tiår på å utvikle seg og ta opp i seg det kulturen vår tilbyr den, er ikke noe som kan reduseres til komputasjonelle moduler. Således har det blitt oversett av evolusjonspsykologer. Forfatterne baserer seg i stedet på et biokulturelt perspektiv, hvor musikk har adaptiv funksjon for mennesket, men må ses i lys av hjernens utvikling i samspill med kultur.