Krise og lyse
«Vi taler ofte om kriser i forskjellige sygdomme», skrev dr.med. Fredrik Grøn (1871–1947) i 1912 (14) . I medisinen var krise i første rekke knyttet til infeksjonssykdommene, og fremst blant dem lungebetennelsen, det man kalte den pneumoniske krise (15) . Den hippokratiske teorien om «kritiske dager» ved febersykdommer var levende helt inn på 1900-tallet (11, s. XXXII). I dag brukes ikke ordet slik lenger, rett og slett fordi alvorlige infeksjonssykdommer blir effektivt behandlet.
Legen hadde i gamle dager som fremste oppgave å stille riktig diagnose. Dermed kunne han forutsi sykdommens naturlige forløp. Sykdomsbeskrivelse og prognostikk sto helt sentralt, og det ble gjort med nitid nøyaktighet.
I den stort anlagte Lægebog for norske hjem (1904) sto det at pasienter med lungebetennelse hadde frostanfall – «den Syge skjælver og hakker Tænder» – feber, hurtig puls, hodepine, kortere og hyppigere åndedrett, hoste med sparsomt oppspytt, tørste, nedsatt matlyst, av og til kvalme, tørr og varm hud, ofte uklar bevissthet (16) . Slik holdt tilstanden seg omtrent uforandret i «nogle (4–6) Døgn», inntil den i regelen på få timer løste seg i en krise idet den syke fikk en drømmefri, sunn søvn og rikelig svette. Deretter gikk temperatur og puls ned, og «alle andre Symptomer» ble bedret. I løpet av få dager kunne den syke igjen være oppe. Vi kjenner igjen beskrivelsen fra Bulls novelle. Men det kunne også gå annerledes. Inntrådte det ingen bedring i løpet av en ukes tid, «er som alleroftest Tilstanden meget farlig» (16) . Lungebetennelse er alltid en alvorlig lidelse, het det så sent som i 1928, og behandlingen besto av absolutt ro og sengeleie (17) .
Når krisen kom, håpet man det beste. I løpet av en natt kunne man bli man feberfri, det ble kalt et kritisk temperaturfall (18) (fig 2a). Søren Laache (1854–1941), professor i indremedisin, omtalte det som den efterlængtede krise (19, s. 90). Ettersom krisebegrepet sto så sentralt, utviklet legene flere kategorier. Perturbatio critica (av latin perturbare: forvirre) var betegnelsen på den stigning av feberen som ofte inntrådte før krisen (19) . Hvis krisen trakk i langdrag, utover 36 timer, snakket man om en protrahert krise (18) (fig 2b). Dersom krisen foregikk i flere avsatser, var det en avbrutt krise, og i tilfeller der feberen steg igjen etter fallet, ble det betegnet som en pseudokrise eller falsk krise (fig 2c). Hvis det skjedde, måtte legen, dersom han hadde vært uforsiktig nok til å erklære faren over, ta ordet i seg, skrev Laache (19, s. 90). Man måtte ikke trekke lettelsens sukk for tidlig.
Figur 2 Eksempel på tre former for krise ved pneumoni (19 ). a) krise med temperaturfall på femte dag, b) hvis krisen trakk i langdrag, utover 36 timer, snakket man om protrahert krise og c) i tilfeller der feberen steg igjen etter fallet, ble det betegnet som en pseudokrise eller falsk krise. Her pseudokrise på syvende dag og definitiv krise på niende dag. Illustrasjonsfoto: Søren Laache/Om Varmeregulering og Feber
Som en motsetning til krisen hadde man lysen eller lysis (fra gresk: oppløsning), som betegnet at temperaturen gradvis, i løpet av noen dager, sank til det normale. En sykdom med en slik temperaturutvikling var tyfoidfeberen, som typisk hadde et lytisk temperaturfall (19) .