Barmhjertighet og sikre perioder
Selv om det har vært et liv med flere parallelle karrierer har Jul Hansen likevel aldri vært i tvil. Han ville valgt legeyrket igjen. Etter 40 år som gynekolog, de fleste av dem med kreftpasienter, er det mange møter som har satt sine spor.
– Jeg må si at det er noen fantastiske mennesker, sier han. – Jeg savner dem veldig, og særlig alle de gode samtalene. Det synes jeg har vært veldig givende. Jeg husker så godt en ugift, ensom dame med terminal kreft. Hun var kristen og grudde seg til slutten. Hun var ikke redd for den fysiske døden, men det som kom etterpå. Vi hadde flere samtaler hvor det kom frem at hun var livredd for å dø fordi hun trodde at hun skulle straffes, husker Jul Hansen.
– Jeg har tenkt at det er noe negativt med kristendommen når den ikke klarer å formidle håpet og barmhjertigheten.
Dette bringer ham inn på sitt eget valg om å konvertere til katolisismen.
– Luther peker hele tiden på hvor syndig mennesket er. Katolisismen har et mer positivt syn på menneskene, slik jeg ser det, sier han og gir meg et eksempel på den katolske kirkens pragmatiske holdning.
– For katolikker er det en plikt å møte til høymesse hver søndag, men hvis omstendighetene gjør at man ikke kommer seg dit, kan man også gå på lørdag. Kirkeretten er vel og bra, men til syvende og sist er det din samvittighet som gjelder, forklarer Jul Hansen.
Som gynekolog og praktiserende katolikk slipper han ikke helt unna en samtale om prevensjon og abort.
– Nå er det jo slik at det er mange katolske familier med bare to barn. I 1960-årene ble det fremsatt et ønske om å liberalisere pavekirkens forhold til prevensjon. Dette ble jo ikke tatt til følge, men pavekirken anbefaler i dag bruk av sikre perioder som et alternativ, sier Jul Hansen.
Han er likevel opptatt av å understreke at den katolske kirke er mer pragmatisk enn den protestantiske. Når det gjelder reservasjonsretten for leger, har han selv benyttet seg av den, men han jobbet også flere år ved IVF-klinikken i Tromsø.
– Det var før du ble katolikk?
– Hmm, ja, du har et poeng der. Samtidig har jeg sett mange par som strever med dette. Det er en stor påkjenning for dem dette gjelder.
– Hva tenker du om det nå?
– Etter at jeg var blitt katolikk diskuterte jeg det med en prest. Han sa at det for så vidt var greit med IVF-behandling, men han var ikke sikker på om han ville anbefale meg å fortsette med det, medgir den pensjonerte gynekologen.
Han nøler litt når han blir spurt om interessekonflikten mellom pasientomsorg og katolisismens lære. Han påpeker likevel at legegjerningen går foran troen.
– Jeg har ikke noe prinsipielt imot assistert befruktning, men jeg ville ikke følt meg helt vel hvis jeg fremdeles hadde jobbet med dette til daglig, medgir han.
– Det er mange skjær i sjøen når det gjelder bioteknologi og gynekologi. Bioetikk er et vanskelig fag, konkluderer han og utdyper ikke mer.
Hans kliniske arbeid har likevel aldri kommet i direkte konflikt med troen utover spørsmålet om abort. Tvert imot synes han den har vært til stor hjelp.
– Det har vært lettere å snakke med alvorlig syke og døende pasienter. Jeg tenker at man også må ha et avklart forhold til egen død når man jobber med kreftpasienter, sier Jul Hansen og runder av:
– Jeg er jo forberedt på at en hjertestans kan skje når som helst på nytt. Sånn er livet – det må man bare finne seg i.
