Effekter av cannabis varer lenger enn antatt

Jørg Mørland og Jørgen Bramness anbefaler at regelmessige cannabisbrukere fratas føreretten grunnet vedvarende straffbar promille. Kronikken sammenblander juss og medisin, og gir et urimelig inntrykk av cannabisbrukere som trafikkfarlige.
Forfatterne påpeker at virkestoffet THC binder seg til fettvev for senere å sive ut i blodet. Dette gir forsinket eliminasjon, og kan ved hyppig bruk føre til en opphopning hvormed blodverdiene blir liggende over vegtrafikklovens straffbarhetsgrense. Ifølge Mørland og Bramness tilsier dette at bruk oftere enn med 1-2 ukers mellomrom, bør medføre tilbakekall av føreretten etter vegtrafikkloven § 34.

Trafikkfarlig påvirkning inntreffer imidlertid ikke ved vegtrafikklovens straffbarhetsgrense. Ifølge en artikkel fra 2016, anslår en ekspertgruppeevaluering grensen for trafikkfarlige THC-verdier til 5-7 nanogram (ng) per milliliter fullblod, mens en mer konservativ studie anslår grensen til 3,8 ng (1). Vegtrafikklovens straffbarhetsgrense, tilsvarende 0,2 i alkoholpromille, er 1,3 ng, mens 3 ng gir straff tilsvarende 0,5.

Mørland og Bramness viser blant annet til en studie av ekstrembrukere med et snittforbruk à 10 jointer daglig (2). Selv blant disse falt blodverdiene raskt til trygge nivåer, og ingen var over 2,2 ng per milliliter fullblod etter to døgn. Av dem som avla blodprøve etter ett døgn, var ingen over 2,9 ng. Gjennomsnittet var henholdsvis 1,2 og 1,8 ng. I en studie av mer ekstreme ekstrembrukere lå ni av 21 over 5 ng/mL mer enn 24 timer etter avsluttet bruk (3). Det påpekes der imidlertid at enkelte kunne mistenkes for å ha røkt i smug.

Ekstrembrukere utvikler toleranse, slik at deres grense for signifikant påvirkning vil ligge høyere. Dersom slike brukere skulle være trafikkfarlige ut over den aktive rusen, er dette likevel av liten betydning når de tilbringer hele sin våkne tid i aktiv rus. Et slikt forbruk vil i seg selv tale for tilbakekall av føreretten uten medisinsk indikasjon. Hva gjelder dem som røyker et par ganger i uken, eller tar et par trekk om kveldene, kan det ikke ses dokumentert av Mørland og Bramness at disse har vedvarende trafikkfarlige blodverdier.

Lovgiver har for øvrig aldri ment å gjøre straffbarhetsgrensen til målestokk for trafikkfare, noe forarbeidene til vegtrafikkloven viser. Promillegrensen ble satt ned fra 0,5 til 0,2 av allmennpreventive grunner, og alkoholpromille under 0,5 var ikke forbundet med økt ulykkesrisiko (4). Alkoholens halveringstid gjorde likevel grensen enkel å håndheve. For cannabis, som har en uforutsigbar halveringstid ved lavere blodverdier, blir en så lav grense problematisk. Det kan spørres om den faglige rådgivningsgruppen gjorde klokt i å sette straffbarhetsgrensen etter analogi fra alkohol (5).

Et annet spørsmål er om § 34 gir hjemmel til tilbakekall ved blodverdier som kun er straffbare og ikke trafikkfarlige. Høyesterett har tross alt sagt at tilbakekall må være påkrevd av hensyn til trafikksikkerheten (6). Riktig nok kan en fradømmes føreretten for kortere tidsrom ved gjentatt lavpromillekjøring, men dette forutsetter at man er straffet. Motivene for å forebygge lavpromillekjøring er dessuten ikke overførbare til cannabis; alkoholpromille tilsier et forutgående inntak nært i tid, og kan tyde på et uansvarlig bruksmønster. Alkoholpåvirkede sjåfører er dessuten langt mer ulykkesutsatt enn cannabispåvirkede sjåfører, hvilket bør tale for en strengere praksis overfor alkohol (7). Likevel fattes det i dag færre vedtak om tilbakekall etter § 34 på grunn av alkoholbruk enn på grunn av cannabisbruk.

Mørland og Bramness skal ha ros for å mane til en mildere førerkortpraksis overfor medisinske cannabisbrukere. De bør imidlertid problematisere at straffbarhetsgrensen for THC er satt altfor lavt med hensyn til hva som er nødvendig i et trafikksikkerhetsperspektiv og forsvarlig i et rettssikkerhetsperspektiv. Den kunne med hell heves til i hvert fall dagens 0,5-grense – i tråd med foreliggende forskning og erfaring fra land med høyere grenser.

Litteratur

Advokat Dagfinn Hessen Paust kommer med et nokså krast angrep på vår kronikk om hvor lenge effektene av cannabis varer. Han åpner med en anklage om blanding av juss og medisin, men han gjør dette selv, og det er jo selve hensikten med innlegget vårt. Vi lar derfor dette ligge. Noe av det han skriver i sitt innlegg er, slik vi ser det, riktig og reflektert, mens andre ting mener vi ikke har dekning i faglitteraturen. Vi vil her trekke fram følgende:

For det første hevder Paust at trafikkfarlig påvirkning av THC ikke inntrer ved vegtrafikklovens straffbarhetsgrense. Vår kommentar er at det i praksis er umulig å fastsette en konsentrasjonsgrense der alle med lavere konsentrasjoner er upåvirket og der alle med høyere er påvirket. For noen følsomme personer vil det foreligge prestasjonsforringelse ved THC-konsentrasjonsgrensen på 0,004 µmol/liter på samme måte som ved 0,2 promille alkohol, mens flere og flere blir affisert ved høyere konsentrasjoner av begge rusmidlene.

For det andre står hans utsagn om at ekstrembrukere utvikler toleranse for cannabis effekter i kontrast til nyere forskning som ikke finner denne typen toleranseutvikling (1).

Noe av det han skriver ellers er ikke en kommentar til hva vi har skrevet, men en diskusjon av andre ting han mener vi burde tatt opp. Dette vil vi ikke kommentere og kanskje kunne Pausts innlegg videre stå ukommentert, men vi har lyst til å påpeke at han tillegger oss noen meninger vi ikke har eller har gitt uttrykk for i kronikken:

Paust skriver at «ifølge Mørland og Bramness tilsier dette at bruk oftere enn med 1-2 ukers mellomrom, bør medføre tilbakekall av førerretten etter vegtrafikkloven § 34». Vi har eksplisitt lagt vekt på ikke å være normative i det vi har skrevet, men har skrevet at en slik bruk KAN medføre tilbakekall av førerretten. Forskjellen mellom «bør» og «kan» er stor.

Videre skriver Paust: «Hva gjelder dem som røyker […] et par trekk om kvelden, kan det ikke ses dokumentert av Mørland og Bramness at disse har vedvarende trafikkfarlige blodverdier.» Vår kommentar er at vi ikke har skrevet dette i kronikken, at vi oppfatter dette som reductio ad absurdum og at vi selvsagt ikke mener dette.

Ut over dette takker vi for Pausts bidrag til debatt.

Litteratur
1. Ramaekers JG, van Wel JH, Spronk DB, Toennes SW, Kuypers KP, Theunissen EL, et al. Cannabis and tolerance: acute drug impairment as a function of cannabis use history. Sci Rep 2016; 6: 26843.