Out of Africa

Papirmøllen og livets slutt

– Hva tenker dere om rekrutteringen til allmennmedisin hos de yngre legene?

– Jeg tror mange er for redde for utgiftene, det koster litt, men det trenger de egentlig ikke å bekymre seg for. Jeg er mer bekymret for arbeidsmengden. Det er blitt mye mer papirarbeid. Før hadde vi en fast avtale om å spise middag klokken halv fem sammen med barna. Nå hadde ikke det vært mulig. Vi kunne ikke hatt barn, spøker hun.

– Etter at pasientene har gått er det to til tre timers etterarbeid. Det skremmer nok noen leger, men når de først har begynt, er de veldig fornøyde.

– I Danmark anbefalte de at en god fastlegeliste inneholdt 800 pasienter. Ingen trodde på det her i Norge, da vi også skulle innføre fastlegeordning, sier Bjarne. – Antakelig var det riktig. Finansieringsordningen styrer nok legene mot å ha lange lister. Det hadde nok vært bedre å legge til rette for mindre lister, og da må man også ha flere leger, ikke minst i distriktene.

– Dere har jobbet i mange år, har dere merket mye til samhandlingsreformen?

– Egentlig ikke i allmennpraksisen, men på hospice har jeg merket det godt. Begrepet «utskrivningsklar pasient» har jeg hatt lyst til å diskutere mange ganger. Det var en pasient som skulle skrives ut fra Bærum sykehus, og jeg var ikke sikker på at pasienten var klar for det. Jeg marsjerte opp på sykehuset for å vurdere pasienten, mente hun slett ikke var utskrivningsklar og ga beskjed til legen som var der: «Dette må dere endre». Så ringte overlegen til meg neste dag og sa: «Harriet. Nå må du gi deg. Du kan ikke begynne å styre på Bærum sykehus. Når vi sier at pasientene er utskrivningsklare, så er de det».

Hun ler godt av historien.

– Men det er ikke alltid helt greit. Pasientene kommer fort, kanskje uten epikrise, og hva skal man gjøre en fredag aften når det kommer en veldig syk pasient. Det kan være utfordrende.

– Hva gjør dere mest av ved hospice Stabekk?

– Vi behandler alvorlig syke og døende pasienter. De fleste har kreft, men vi ser også andre alvorlige tilstander. Jeg ble bedt av en pasient for mange år siden om hjelp til å dø. Da ringte jeg til min doktoronkel og spurte hva jeg skulle gjøre. Han sa: «Du er en doktor og skal lindre og hjelpe. Vi tar ikke liv». På hospicet får jeg av og til spørsmål om hjelp til å dø. Da må vi se på hvordan vi kan hjelpe pasienten bedre. Noe av det de har det så vondt med, er sorgen de påfører sine pårørende ved å dø. Når vi tar hånd om de pårørende, og det er god plass til familien, letter det trykket og ansvaret den døende har for hvordan det skal gå med dem etterpå. Det må være god tid til samtaler. En pasient på et hospice tilsvarer kanskje arbeid med seks pasienter. Det er ofte ganske unge pasienter, de kan ha små barn, og det er viktig å legge godt til rette. Vi har hatt hunder og katter der, til og med en papegøye som satt i et hjørne og gråt. På hospicet har vi ikke noe med å lage regler, de skal få leve akkurat slik de vil. De kan røyke, ta et glass vin, det er deres liv.

– Du kan alltid ringes?

– Ja, alltid. Jeg er blitt mye oppringt, og det har jeg aksept for hjemme også. De første 11 årene var det bare meg som var lege der, men nå er vi to som deler på det. Jeg er blitt oppringt på fjelltopper og i myrene i Østerdalen. Jeg har alltid på telefonen. Ved å ha lav terskel for å kunne bli ringt, blir det trygt for meg å være doktor, og det blir trygt for sykepleierne. Jeg husker fra turnus hvor skummelt det kunne være å kontakte bakvakt.

– Det er stor kontrast mellom hospice og allmennpraksis, blir vanlige problemer litt banale?

– Alt er jo en del av livet.

– Hvorfor valgte du hospice?

– Jeg satt i Kreftrådet i Oslo, og en tante av meg startet Franciscus-hjelpen. Familien har vært opptatt av omsorg for dem som er veldig syke. Jeg hadde vært med på planleggingen av hospicet i Bærum, dronningen var invitert til åpningen, men ingen lege var på plass. Jeg sa til lederen at jeg skulle være der til de fikk ansatt en lege. Det har bare ikke skjedd ennå, og 13 år har gått.

– En kollega sier at du alltid har vært opptatt av å hjelpe de svakeste, hvorfor er det blitt sånn?

– Det er nok igjen noe jeg har med meg fra min familie. I Sarpsborg, der jeg vokste opp, hadde varetektsfengselet fellesrom for menn og kvinner. Min mor syntes det var så ille at hun sa til politimesteren at vi kunne være varetektsfengsel for kvinnene. Vi var allerede to voksne, fem barn, mange hunder – og da de kom med svartemarja og veldig berusede kvinner, varte det ikke lenge før vi ikke lenger var varetekstfengsel. Men denne innstillingen gjør jo noe med en. Etter krigen kom det hver sommer gutter fra Tyskland, og det var ganske raust, vi var jo mange i huset fra før. Omsorg for andre har alltid vært viktig i vår familie.

– Er det noe du har måttet gi avkall på ved å arbeide så mye?

– Nei, jeg synes jeg har vært så privilegert som har fått være lege i alle disse årene. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Hun ser på Bjarne. – Jeg synes vi er kjempeheldige. Jeg vet ikke hvor mange mennesker jeg har truffet, men det er mange. De har fortalt meg utrolig mye om livene sine. Av og til må jeg holde meg litt fast i bordet slik at jeg ikke viser hvor overrasket jeg er. Så kommer det en ny pasient med en ny historie som får en til å spørre seg om det ikke finnes grenser for hva mennesker kan finne på. Jeg føler meg heldig som får ha den nøkkelen til menneskers liv og får se så mange ulike glimt fra virkeligheten.