Artikkel
Takk til Helge Waal & Jørg Mørland (1) for kommentar til min lederartikkel (2) . Forfatterne har helt rett i at Evang ikke snakket om det stoffrie samfunn, snarere skrev han at «misbruk av narkotika er ikke et problem som kan løses. Vi vil, med mindre menneskene er i stand til i fremtiden radikalt å endre sine livsformer, alltid ha det hos oss» (3) . Likefullt skulle fenomenet bekjempes bredt, og han argumenterte primært som samfunnsmedisiner i epidemiologiske termer: «Vi må erkjenne betydningen av det man etter mitt skjønn med rette kan betegne som sosial smitte » (4) . Jeg har derfor færre problemer enn Waal & Mørland med å trekke paralleller fra Evangs begrep om samfunnshygiene i 1930-årene (5) til hans forståelse av narkotikaproblemet og håndteringen av dette 30 år senere.
Det er ingen tvil om at man helt fra starten av norsk narkotikapolitikk i 1960-årene fryktet at narkotika skulle bli sosialt akseptert, og at man derfor innførte strenge straffesanksjoner med den hensikt å virke avskrekkende. Ifølge Astrid Skretting ble strenge straffereaksjoner ansett som «det kanskje viktigste virkemiddelet, selv om en tidlig også erkjente behovet for ulike hjelpe- og behandlingstiltak» (6) . Den omfattende rettsliggjøringen av feltet fikk vi med legemiddelloven av 1964, forskrift om forbud mot bruk i 1965, tillegg til straffeloven § 162 om alvorlige narkotikaforbrytelser med øvre strafferamme på seks år i 1968 og heving av strafferammen for alvorlige narkotikaforbrytelser til ti år i 1972 (6) . Det strafferettslige fundamentet for en streng kriminalisering av feltet ble altså lagt allerede i 1960-årene og tidlig i 1970-årene. Derfor følger jeg ikke Waal & Mørland i deres forsøk på å skape et skarpt skille mellom den Evang’ske metode i 1960-årene og en moralsk panikk i 1980-årene.
Videre skriver medisinhistoriker Aina Schiøtz at Evang spilte «en viktig rolle i det forberedende arbeidet med hensyn til kriminalisering av feltet» (7) . Hvorvidt det var reell uenighet mellom Evang og Justisdepartementet, er et interessant spørsmål som gjerne kan belyses ytterligere.
For øvrig er jeg glad for at også Waal & Mørland ønsker en reformert narkotikapolitikk velkommen, og at de også trekker frem at det er lite forskningsmessig støtte for kriminalisering. Et første steg for norsk politikk bør være å avkriminalisere bruk, besittelse og salg av mindre mengder narkotika og å styrke medisinske og sosiale alternativer til juridiske sanksjoner (8) .