Forskning viser
– Apropos «forskning viser» – fyller vi leger helseformidlingsrollen?
– Både ja og nei. Dels synes jeg det prates for mye om forskning i mediene. Mesteparten av den forskningen du leser om i avisen, holder ikke mål. Jeg tror at den stadige tilretteleggingen er noe av det som fører til at forskningen ikke blir sann. Forskningsfunn er sanne innen en kontekst, i en gruppe, gitt visse forutsetninger. Det er ofte så komplekse ting at det ikke kan gjengis både enkelt og korrekt, sier han.
– Mye av det forskerne holder på med, er vanskelig og krevende. Det å tro at man skal kunne få umiddelbare resultater som kan vises frem i mediene er å håpe på for mye. De som bevilger penger, bør stille færre krav om offentliggjøring. Det betyr ikke at open access er uviktig. At vi alltid skal måtte legge til rette for presentasjon i Dagbladet, er jeg mer usikker på. Det blir litt som mitt forhold til natur. Hvis du skal gå inn i naturen, så må du være forberedt på hva du skal gjøre. Du kan ikke forlange at naturen skal legges til rette for deg. Slik er det med forskning også. Hvis du ikke kan forstå den på dens egne premisser, skal du kanskje ikke bruke den og heller ikke skyve den foran deg.
– Hva er det som driver deg innen forskningen?
– Jeg er nysgjerrig og blir entusiastisk over å få undersøke sammenhenger. Da jeg tok doktorgraden, fikk jeg resultater som jeg ikke kunne forstå. Etter lang tids grubling fant jeg mer ut av det. Det er det nærmeste jeg kommer lykke, det er som å komme på en fjelltopp.
– Du skrev doktorgrad om Somadril. Hvorfor det?
– I 1990-årene utdannet jeg meg til psykiater og havnet midt i den psykofarmakologiske revolusjonen. Det kom en mengde nye preparater, og jeg ville ha mer kunnskap om de ulike medikamentene. Etter hvert gikk det mot dobbeltspesialitet og doktorgrad. Jeg ønsket å ta graden ved et senter uten for mye industripåvirkning. Da var rettstoksikologisk avdeling ved Folkehelseinstituttet et godt alternativ. Det var slik jeg begynte å jobbe med legemidler med misbrukspotensial. Somadril var et problematisk medikament. Hvert år var det mange som døde av det, det var mye kjøring i påvirket tilstand og misbruk. Jeg har tenkt etterpå at hvis jeg ikke har gjort noe annet godt her i verden, har jeg i alle fall bidratt til å få Somadril ut av det europeiske markedet.
– Hva er det mest problematiske med reseptbelagte legemidler nå?
– Vi ser nærmere på både gamle og nye medikamenter, men det er nok ingen som kommer opp mot Somadril. Bruken av vanedannende legemidler i Norge er på vei ned, til tross for hva som blir sagt fra Stortingets talerstol og av andre myndigheter.
– Hvorfor det?
– Hovedgrunnen er ny førerkortforskrift og et generasjonsskifte. Det er helt tydelig at de eldre legene skriver ut mer benzodiazepiner. Legenes oppfatning av hva som er riktig behandling er endret. Yngre leger er mye mer tilbakeholdne med vanedannende legemidler – i den grad at vi kan havne i den motsatte grøften. Benzodiazepiner og opioider kan brukes for lite. Jeg har snakket med sensorer på medisinsk embetseksamen som har vært sjokkert. Pasienter med betydelig smerteproblematikk får foreslått ikke-steroide antiinflammatoriske midler når det opplagt burde brukes opioider. Vi kan bli så prektige og forsiktige at vi holder tilbake effektiv behandling. Vi må holde litt igjen, men uten å være moralistiske. Det er ofte de minst ressurssterke dette går utover. Jeg er også redd for at for mye styres ut fra sjekklister. Mye av det vi vet er effektive elementer i en terapi, kan ikke skrives ned i en retningslinje.