Sjefredaktør Are Breen peker på et uløst, viktig problem, nemlig at så få resultater av registerførte kliniske studier finnes i litteraturen. Det er sant at den som gjennomfører forskningen har ansvar for å få den publisert, men ennyansering kan være nyttig. Ser man gjennom listen av også svært renommerte organisasjoner og universiteter med til dels svært høy prosent av upubliserte resultater, kommer automatisk spørsmålet: Hvorfor er det slik? Rapporten det henvises til , svarer ikke på dette og skraper derfor bare på overflaten.

Forskerne vasser i en stadig striere og dypere strøm av byråkratiske, finansielle og vitenskapelige krav som fort kan gjøre tidsrammene urealistisk korte eller uoppnåelige. Å få frem hva som fører til manglende eller forsinket publikasjon, ville nok yte litt mer rettferdighet til de som påtar seg slik forskning (og som risikerer å sitte igjen med skylden), og kanskje peke på hva som bør gjøres. Urimelige tidsfrister, underfinansiering, krevende krav om monitorering og kvalitetsikring, få muligheter til å endre tidskravene til reell rekrutterings-takt er noen av faktorene. Og bak målstreken sitter tidsskriftene med sine behov og filter, og byråkratene trommer med fingrene.

Det finnes bevegelse i retning av å gjøre data allment tilgjengelige, men det har gått sent og er lite, myhe pga. belønnings- og finansieringsstrukturene. Den lille forskeren tør bare tro på publikasjon i høyverdige tidsskrift for å få tellekantene på plass og sitt neste prosjekt finansiert.