Hyppige jobbskifter
Men veien til å bli en av universitetets fremste forskere har vært kronglete. Lund, som alltid har vært god med tall, prøvde seg først som student i teknisk fysikk ved Norges tekniske høgskole, men ble raskt forbigått av «sære, begavede tallknusere».
Valget falt på medisinen, og etter turnustjeneste i Fredrikstad og Mo i Rana tenkte nyutdannede Lund at han skulle prøve seg som kliniker i allmennpraksis i Bergen.
– Det tok tre måneder, så begynte jeg å kjede meg, forklarer han og myser. – Det var mange enkle plager, og oppi det skulle man identifisere tegn på alvorlig sykdom. Det var vanskelig for meg, sier han.
Lund vendte derfor tilbake til sin interesse for psykiatri fra studietiden og fikk jobb ved Sandviken psykiatriske sykehus. – På den tiden var det et merkelig sted. Jeg husker de flagget da pasientene hadde vært der i 50 år, sier han og rister på hodet. – Det var heldigvis slutten på den tunge psykiatribehandlingen i Norge, og mye ble forandret senere.
Da han etter hvert traff kollega og samfunnsmedisiner Tor Bjerkedal ble det åpenbart at han trivdes bedre med tall. – Vi hadde en perfekt akademisk match. Det var min inngang til epidemiologien.
Etter noen år i Kreftregisteret og Helsedirektoratet søkte han et professorstipend i epidemiologi i Tromsø og flyttet nordover. Tidligere kolleger og kullinger hadde anbefalt ham det relativt nye universitetet, som skulle ha flust av muligheter for unge forskere.
Selv mener han at han også var arvelig disponert for å bli betatt av Nord-Norge. – Faren min var epidemilege i Nord-Norge under krigen og fortalte historier fra den tiden. Kanskje lå det i underbevisstheten da jeg tok valget om å flytte nordover.
I Tromsø fortsatte Lund arbeidet med et forskningsprosjekt om kvinner, p-piller og kreftrisiko, et prosjekt som skulle vise seg å forme resten av hans forskerkarriere.
– Nede i Oslo og i Kreftregisteret hadde vi jobbet med en pasient-kontroll-studie om p-piller og brystkreft hos unge kvinner. Vi hadde publisert at p-piller økte risikoen for kreft og hadde fått en del oppmerksomhet på grunn av dette. Men problemet med denne forskningsmetoden var jo at vi snakket med to grupper, de syke og de friske, og disse gruppene kan oppfatte spørsmålene forskjellig. Vi bestemte oss derfor for å lage en prospektiv studie – altså å følge kvinner jevnlig i årene fremover og etter hvert se hvem som ble syke.
Da finansieringen var på plass i begynnelsen av 1990-årene, sendte Lund og kollegene ut 100 000 brev med spørreskjema om p-pillebruk og helse. Starten på Kvinner og kreft-studien var et faktum. De neste årene samlet de jevnlig inn blod- og vevsprøver fra tusenvis av kvinner i Norge.