«Barnets beste»
Raundalen-utvalgets innstilling hadde som målsetting å undersøke i hvilken grad «det biologiske prinsipp» hadde fått en for sterk rettsstilling i barnevernet og i barnevernsjusen i Norge. Utvalget bekrefter en internasjonal utvikling i rettsforståelsen om barnevern med å gi prioritet til «barnets beste». De knesatte et nytt overordnet prinsipp kalt «prinsippet om utviklingsfremmende tilknytning». Selv om utvalget bekrefter at det er av verdi å vokse opp med sin biologiske familie, er denne verdien nå gjort betinget av i hvilken grad dette er utviklingsfremmende for barnet (6). Dermed blir en grunnleggende verdi omgjort til instrumentelt hensyn (7).
En ytterligere svakhet med innstillingen er at utvalget forholder seg til forskningslitteratur som viser årsakssammenhenger mellom traumatiske oppvekstvilkår og psykososiale skader, men unnlater å forholde seg til forskning der man problematiserer de diagnostiske vanskene med å kunne avsløre samspills- og tilknytningsvansker. Dermed befester utvalget en rettspraksis med sterk avhengighet av sakkyndiges usikre observasjoner og subjektive fortolkninger.
I innstillingens forskningsoppsummering er det heller ikke viet plass til forskning som påviser skadevirkninger av å frarøve barnet kontakt med sine biologiske foreldre og andre omsorgspersoner etter barnevernsavgjørelser og barnefordelingsrettslige avgjørelser. I APAs håndbok er dette utførlig omtalt, ved at «parental alienation» får bred plass (2). På norsk bruker vi begrepene «foreldrefiendtlighet» og «foreldrefremmedgjøring».
I omsorgstvister der et barn tvinges til å ta avstand fra en forelder det holdes borte fra, føres barnet inn i slike fremmed- og fiendtliggjørende prosesser. Den forelderen som urettmessig holder barnet borte fra den andre og fra omsorgspersoner fra den utstøtte forelderens familie, får ikke sjelden støtte fra terapeuter, sakkyndige og myndighetspersoner (8). Ofte er støtten motivert av empatiske overdrivelser og sentimentalitet i forholdet mellom klienten på den ene side og terapeut eller myndighetsperson på den annen. Det er viktig å presisere at i noen tilfeller er den forelderen som holdes borte fra barna, en fare for både barna og den andre forelderen (9). I APAs håndbok er man tydelig på kun å bruke begrepet «parental alienation» i de tilfeller der den utstøtte omsorgspersonen har akseptable omsorgsevner (2).
«Barnets beste» er grunnleggende i norsk barnelovgivning, som det er det i FNs barnekonvensjon (art. 3) (10). Den europeiske menneskerettserklæringen garanterer barnet retten til privatliv og familieliv (art. 8) (11). Barnekonvensjonen spesifiserer hva vi skal forstå med barnets beste – å ivareta barnets behov for omsorg, kjærlighet og bekreftelse i hverdagskontakten med begge foreldre eller dem som virkeliggjør foreldrerollene. Barnet skal ikke holdes tilbake eller bortføres til andre land eller til andre områder i landet hvis dette gjør gjensidig omsorg vanskelig. Det skal ikke utsettes for fysisk eller psykisk mishandling, det skal sikres retten til familieliv og opprettholdelse av egen identitet. Barnets rett til å gi uttrykk for sine meninger med bakgrunn i saklig og korrekt informasjon er en del av rettsforståelsen. Å kreve at barnet velger den ene forelderen fremfor den andre må anses som brudd på barnets rett.
En stor metastudie bekrefter at det er til barnets beste å få kjærlighet og bekreftelse fra begge foreldre eller fra dem som er trådt inn i foreldrerollen (12). I en studie med ungdom i Sogn og Fjordane er det også vist at de som opplever å miste kontakten med den ene forelderen (gjelder nesten utelukkende fedre), rapporterer om sterk økning i depressive plager, angstsymptomer og kroppslige helseplager (13). I motsetning til hva som ofte fremholdes i det offentlige ordskiftet om barnepolitikk, er det godt forskningsbelegg for å hevde at vekselvis omsorg fra mor og far etter samlivsbrudd, med delt bosted, er det beste for barnet (14).
Hvis barnet mister kontakten med én eller begge foreldre, uten at det gjennom en saklig og upartisk utredning påvises alvorlige mangler og misforhold, er dette å anse som et grovt traumatisk overgrep. Selv om det er et faktum at barn utsettes for mishandling av biologiske foreldre, ønsker ikke den amerikanske psykologforeningen å lukke øynene for at tapt foreldrekontakt uten saklig grunn også representerer et grunnleggende og skadelig overgrep mot barn, på linje med andre former for omsorgssvikt. De sosiale og biologiske konsekvensene av slike traumer er i økende grad kartlagt i litteraturen (15) og omfatter også foreldrefiendtlighet (16, 17).