Måtte kontrollere rabiesutbrudd
Vi har beveget oss vekk fra kaia og inn på det lille kjøkkenet i kommunelegeboligen. Torsketungene ligger i pannen og Husum forteller, med en røyk i venstre hånd og stekespaden i høyre. – Jeg måtte komme meg langt vekk, nullstille meg litt – og endte som distriktslege på Grønland.
Møtet med Upernavik, en liten by på vestsiden av den store øya, ble god lærdom for en ung lege fra Norge. Da som nå var hundespann det foretrukne transportmidlet, foran snøscooteren, som ruster fort på grunn av saltet i havisen. – Hundene var jævlig viktige for infrastrukturen der. Jeg kjørte jo legevakt med hundespann, som eneste doktor i et område på størrelse med Polen.
Derfor bredte panikken seg da en fangstmann en dag kjørte inn i den lille byen med hundespannet sitt og fortalte at en av hundene var blitt bitt av rev. – Da er jo rabies det første man tenker på. Det ville vært katastrofe. Jeg ringte helsemyndighetene i København for å spørre om råd. «Du må slakte hundespannet og sende oss de 12 hjernene som hastetransport», var den brutale og klare beskjeden, sier han.
Som sagt, så gjort.
– Svaret fra København var nedslående. Visst var det rabies. To av bikkjene var infisert. «Hva gjør vi nå?» spurte jeg. «Det blir karantene i hele distriktet, ingen hunder får gå inn på boplassene og du må sørge for at alle hunder blir vaksinert», svarte de.
Husum humrer og får store øyne: – Vet du hvor mange bikkjer det er der?
– Nei?
– 13 000! Jeg satte kaffen i vrangstrupen, sier han, og holder på å gjøre det samme på nytt. – Så vi lærte opp lokale fangstmenn i vaksinasjon og fikk fader meg vaksinert 12 345 bikkjer, forteller han.
Men det spennende livet på Grønland tok slutt etter bare et år, da Husum ble sagt opp av den danske staten.
– Jeg opplevde Grønland som et kolonivelde, det må jeg bare si rett ut. Folk var fattige og levde dårlig, og de første forsyningene som ble sendt oss i juni når isen gikk, var snaps og andre drikkevarer.
Den unge distriktslegen fra Norge var sjokkert over fattigdommen og den dårlige folkehelsen.
– Jeg bestemte meg for å lage en liten survey, og gikk fra dør til dør og intervjuet folk. Jeg fant en treårsdødelighet på nivå med Etiopia og ringte en av lokalavisene. «Jeg har bra stoff til dere her», sa jeg, men de ville ikke lage en sak av det. Ville visst blitt for mye bråk. Så jeg måtte skrive det som en kronikk, og den trykte de. Dagen etter var jeg oppsagt, sier han og rister på hodet.
Men selv om livet med inuittene fikk en brå slutt, trivdes Hans Husum i det store rommet på Grønland.
– Det var noe i meg som søkte til det området i Norge som var mest likt Grønland, og det er jo her, det, smiler han og peker nordover ut i havgapet.