En akademisk fastlege
Sidsel er datter av en alenemor og vokste opp i Bærum. Moren var kjemiker, forteller hun. Jeg ser for meg tilværelsen med kjemikeralenemoren i 1950-årene.
Sidsel fortsetter: – Egentlig hadde jeg tenkt å bli lærer, men så lærte jeg om de mendelske arvelover på skolen. Det fikk meg til å velge medisinen.
Hun studerte i Oslo, hadde turnustjeneste på Lillehammer, og begynte så ved medisinsk avdeling på Gjøvik. Hun var nesten ferdig spesialist i indremedisin og revmatologi da hun valgte å bli lege på bygda. Det var kjærligheten som brakte henne til Valdres.
Sidsel minner meg om de tyske professorene vi hadde på universitetet. Flid og presisjon. Hun snakker lavt på riksmål, men skal hun skrive et dokument for kommunen, er det på nynorsk (feilfritt, selvsagt).
– Hvordan preger det en lege å bo så tett innpå pasientene sine?
– Det er veldig utfordrende, samtidig tenker jeg vel ikke så mye på det. Jeg lar meg i liten grad påvirke av sånt, egentlig. Pasientene kan jo ha et litt annet syn på det. Det kan nok være noen som unngår meg på kveldstid, men folket i bygda er flinke til å ha ulike hatter.
– Blir du ofte stilt legespørsmål over frysedisken på butikken?
– Nei, jeg blir nesten aldri forstyrret av noen privat. Doktorrollen bærer man jo med seg hele tiden, selvsagt. Det hender nok at jeg tar en titt over forsamlinger, i kirken eller på butikken for eksempel, for å se at alle ser ut som de pleier. Det ligger jo også en forventning der ute om at jeg skal være kapabel hvis noe skjer. Jeg passer på at jeg har alle sanser i behold. Alltid.
– Er det slitsomt?
– Nei, det er det ikke. Jeg er jo klar over at jeg er en offentlig person og at folk legger merke til hva jeg sier og gjør.
– Må man ha en annen type oversikt når man er så langt fra sykehus?
– Man kan ikke ha blanke felter. Mye er nok som i byen, men akuttmedisin for eksempel, det må man jo kjenne. Selv om akkurat det føler jeg at jeg aldri får helt under huden. Jeg kan gå på så mange kurs jeg bare vil og kjenne ABCD ut og inn. Men jeg er alltid redd for det.
– Du er i større grad alene om å ta beslutninger?
– Ja. Det er mindre rom for å gjøre feil eller – man er mer sårbar hvis man gjør noe feil her. Man blir mer avkledd enn i en by, hvor man kan gjemme seg litt bort. Jeg er nok blitt reddere med alderen, redd for at jeg får en utsatt posisjon i bygda. Av og til gjør man feil. Av og til gjør man riktig, men det blir feil – fordi de medisinske vurderingene er annerledes enn det folk tenker. Det vet jo ikke folk. Man har mange andre elementer inne i en vurdering enn det offentligheten får vite om. Og redselen for ikke å strekke til når det gjelder som mest, bærer jeg nok alltid med meg.
– En del av akuttberedskapen innebærer å rykke ut ved trafikkulykker?
– Ja, og det er jo skrekken. Jeg husker en av de første. Det var i 1980-årene, en sommernatt. Jeg satt og sydde et sår da det kom melding om en ulykke på veien. Jeg måtte skynde meg å snurpe sammen det såret, og jeg kjørte så fort jeg torde. Det var to unggutter. Den ene var død på stedet, den andre var bevisstløs. Jeg hadde vondt hele dagen etterpå. Jeg var helt fjern. At det var andre som hadde det verre, var ikke i bildet i det hele tatt. Jeg skjenket ikke dem en halv tanke, tenkte ikke på at de kunne trenge oppfølging. Det har i hvert fall forandret noe i meg.
– For her er det kriseteam?
– Ja, det fikk vi i stand for mer enn 20 år siden.
– Er det viktig med høy kompetanse når krisen er der?
– Ikke nødvendigvis høy kompetanse, men man trenger å være et medmenneske og ha mot til å stå i det. Det krever en del av en, det å holde seg samlet.
– Har det vært store kriser her?
– Vi glemmer jo aldri bussdrapet i 2003. Det er noe som hviler over stedet fortsatt.
Det var en bussjåfør fra Vang, en som alle i bygda kjente, han kjørte også ofte skolebarna. Bussen var nokså full. På et busstopp i nabokommunen kom det på en asylsøker som truet hele bussen og tok livet av sjåføren. Vedkommende hadde drept en person på asylmottaket i Vestre Slidre før han kom på bussen.
– Jeg var her i beredskap for familien. Presten, helsesøster og jeg snakket med elevene på skolen. Avdødes barn var elever der. Kriseteamet hadde ulike oppgaver.
– Tror du måten det ble håndtert på betydde noe for reaksjonene i bygda?
– Ja, man evnet å se at dette var en handling utført av en enkeltperson, og han var til og med psykisk syk. Det ble i veldig stor grad snudd til noe som rammet bygda og asylmottaket. Den store hatbølgen kom ikke. Det er i hvert fall min forståelse.
– Asylmottak i en liten bygd, er det helsemessig utfordrende?
– Nå er det 160 asylsøkere som bor på det gamle hotellet. Vi er forberedt på en økt flyktningstrøm, og antallet skal økes til 210. I tillegg skal vi etablere et mottak for mindreårige. Jeg har vært på befaring for å se at lokalene er egnet og beboelige. For øyeblikket har vi situasjonen under kontroll. Vi har en sykepleier ved mottaket. Og så fortsetter vi med legetjeneste i form av gratis førstegangsundersøkelse for alle. Slik har vi gjort det i bortimot 20 år.
– Hva er de tøffeste belastningene ved å være lege på bygda?
– Det tøffeste er å være i nærheten av noen som skal dø eller noen som har mistet noen.
Hun beskriver situasjoner der hun er blitt oppringt midt på natten etter uventede dødsfall eller fordi noen er blitt kritisk syk, og oppfølgingen av familien etterpå. – Sånt er tungt, men også berikende. Man får mye godt tilbake. Du kan gjøre en innsats som ingen andre kan gjøre. Det gir krefter til å fortsette. Jeg har hatt mange samtaler på det eksistensielle plan med eldre og kreftsyke som skal dø.